Nye funn avslører at kongsgården i Oslo er bygget over en båtgrav fra vikingtiden

Da arkeologene i 2023 begynte å grave nær ruinene av kongsgården i Gamlebyen, var de ikke forberedt på de helt store overraskelsene. Området var godt kjent fra før gjennom tidligere undersøkelser, blant annet på 1960‑tallet.

Men i jordlagene dukket det opp noe som skulle lede til en ny tolkning av Oslos opprinnelseshistorie: nemlig flere hundre komplette og fragmenterte båtnagler.

Michael Derrick og Knut Paasche fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) utfordrer i en ny bok den tradisjonelle fortellingen om Oslos grunnleggelse, ved å vise at området var et strategisk maktsentrum lenge før 1048.

Historien begynner tidlig på 1960‑tallet. Under utgravninger ledet av arkeologen Oluf Olsen ble det avdekket en rund jordhaug med omkringliggende grøft under restene av kongsgården fra 1200‑tallet. Inne i haugen lå et myntfunn fra midten av 1000‑tallet.

Med støtte i kongesagaene, som forteller at Harald Hardråde grunnla Oslo rundt 1048, ble haugen tolket som restene av en motte-and-bailey, en tidlig middelaldersk borg bestående av en jordhaug med et kastell på toppen og en palisade og vollgrav foran.

Selve haugen ble aldri naturvitenskapelig datert, og dokumentasjonen fra 1960‑tallet var fragmentarisk. Likevel ble borgteorien stående i mange tiår.

De siste årene har nye arkeologiske funn begynt å rokke ved denne forståelsen.

Utgravninger i området viste spor etter bosetning fra 600‑, 700‑ og 800‑tallet, lenge før Harald Hardråde. Det ga et nytt bakteppe for haugen og grøfta: Kanskje var de eldre enn først antatt?

– Ser man nærmere på selve konstruksjonen, er det mye som skurrer i borgtolkningen, sier Michael Derrick.

Derrick er arkeolog og forsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), og var med på utgravningene ved kongsgården i 2023. I etterarbeidet fikk han anledning til å se nærmere på både nye funn og på arkivmaterialet fra 60-tallet.

Jo mer han lette, jo flere uregelmessigheter fant han.

– Ringgrøfta er grunn, bare rundt en halv meter dyp, og haugen er liten sammenlignet med kjente motte‑anlegg i Europa. Det finnes ingen kjente eksempler på slike strukturer i Skandinavia på 1000‑tallet; motte‑og‑bailey‑borger dukker først opp i Danmark langt senere, på 1100‑ og 1200‑tallet.

Én detalj peker særlig i retning av en annen forklaring: Myntene som daterte haugen til midten av 1000‑tallet, lå i et lite hull som var gravd ned i toppen av haugen. Med andre ord må haugen ha eksistert før myntene ble lagt ned.

Denne detaljen er viktig. Det er nemlig myntskatten som har vært sentral i tolkningen av at Harald Hardråde faktisk grunnla byen i 1048, og at dette var hans borg.

Det definitive vendepunktet kom med funnene fra denne siste utgravningen ved kongsgården.

I lagene over haugen, som bestod av rester etter hagejord, fyllmasser og fundamenter til en trepalisade, ble det funnet 717 nagler og naglefragmenter. Mange av dem kunne identifiseres som klinknagler brukt til å holde sammen overlappende bordganger i klinkbygde båter og skip.

Da Derrick gikk tilbake til Oluf Olsens feltdagbøker fra 1960‑tallet, dukket det opp nye og overraskende opplysninger. Også han hadde funnet svært store mengder nagler, men bare et fåtall ble tatt vare på og analysert.

I notatene beskrev Olsen «store mengder» og «samlinger» av nagler, som senere ble kastet. Formuleringene tyder på at det var for mange til at han kunne kvantifisere dem nøyaktig der og da.

– Sammen med de bevarte naglene fra 60-tallet er det dokumentert over 1100 nagler og naglefragmenter fra området rundt haugen, konsentrert på et relativt lite felt, forteller Derrick.

– Slike mengder er vanskelige å forklare på andre måter enn som restene av et fartøy, sier arkeologen.

Naglene som ble funnet i 2023 bærer ikke preg av å ha blitt trukket ut, slik man ville forvente ved reparasjon eller demontering av båter. Området mangler også metallavfall som oppstår under slik byggearbeid. Samtidig vet man at middelalderens trebygninger og brolegninger i Oslo aldri ble sammenføyd ved hjelp av jernnagler, men ble satt sammen med treplugger og laft.

Alt peker i én retning. Naglene stammer fra en båt, eller flere, som en gang har ligget i haugen.

Haugen målte rundt 25 meter i diameter. Det er stort nok til å romme en større robåt eller et lite skip.

Siden Derrick ikke er spesialist innen maritim arkeologi, tok han med naglene til Knut Paasche. Han er ekspert på vikingskip og leder av avdelingen for digital arkeologi ved NIKU.

Avdelingen har påvist flere vikingtidsbåter og -skip med georadar de siste årene, blant annet Gjellestadskipet i Halden kommune, Edøyskipet på Smøla og en båt på Øyasletta i Kvinesdal.

Paasche gjennomgikk naglene og kunne fastslå at det minst er snakk om ett fartøy:

– Variasjonen i naglestørrelser kan tyde på at det har vært mer enn ett fartøy, slik vi kjenner det fra andre vikingtidsgraver, blant annet ved Gokstad og Avaldsnes, sier Knut Paasche.

Radiokarbondateringer av masser fra haugen plasserer den i sen vikingtid, trolig mot slutten av 800‑ eller begynnelsen av 900‑tallet. Selve graven er ikke bevart, men fraværet av brente bein og brente nagler kan tyde på en jordbegravelse, der den døde ble lagt i båt.

– Plasseringen gir også mening. I vikingtiden lå området nær datidens strandlinje. En gravhaug på en høyde mot fjorden ville vært godt synlig for forbipasserende og være et tydelig tegn på makt, tilhørighet og kontroll over landskap og ferdselsårer, sier han.

Senere ble haugen gradvis ødelagt. Først delvis i vikingtid, deretter mer systematisk da området ble tatt i bruk i middelalderen. På 1000‑tallet ble det reist en trepalisade over restene, og på 1200‑tallet ble kongsgården i stein bygget på det samme området.

Derrick sier at sporene peker på et mønster som er velkjent i Skandinavia:

– Nye makthavere tar i bruk gamle monumenter, enten bevisst eller ubevisst, og gir dem ny funksjon. Myntene som ble lagt ned i haugen på 1000‑tallet kan ha markert en overgang fra grav og minnesmerke til forsvar og handel.

Den nye tolkningen rokker ikke bare ved forståelsen av én enkelt haug. Den utfordrer selve fortellingen om hvordan Oslo ble til.

– I stedet for en by skapt ved et kongelig vedtak på midten av 1000‑tallet, trer det fram et bilde av lang kontinuitet av gårder, bosetning, ritual og lokal elite lenge før kongemakten satte sitt preg på stedet, avslutter Derrick.

Skipssnaglene under kongsgården minner oss om at Oslos historie ikke begynner med Harald Hardråde, men strekker seg langt dypere i tid.

Før Oslo ble Oslo, var sletten under Ekeberg markert av en haug som vi nå vet at inneholdt en båt. I samtiden kommuniserte dette monumentet eiendomsrett og maktkontinuitet til alle som seilte inn fjorden. Kanskje var det derfor Harald Hardråde valgte akkurat dette stedet.