Arkeologisk arbeid i Hiortkapellet på Røros: et møte med historien – og dødeligheten

I 2024 fikk NIKU i oppdrag fra Byantikvaren i Røros å bistå arkeologisk i forbindelse med istandsetting av krypten under Hiortkapellet på Røros.

Krypten ble bygget av bergverksdirektør Peder Hiort i 1782 og ifølge Hiorts testamente flyttet han «sine foreldres, søskens og pårørendes lik dit fra en åpen grav under gammelkirken». Han ble selv stedt til hvile på samme sted i 1798.

På slutten av 1800-tallet ble krypten fylt opp med sand, trolig for å bøte på innsig av vann.

I 2009 utarbeidet NIKU en tilstandsrapport som påviste at vanninntrenging i krypten gjorde sanden fuktig og truet bygningens konstruksjon. Det ble anbefalt å fjerne sanden for å redusere fuktpåvirkningen.

Kistene som stod i kapellet var også utsatt, og hadde delvis falt ned i en forsenkning i gulvet. Forsenkningen ble antatt å være en dreneringsbrønn.

NIKUs arkeologer ble hentet inn for å grave ut sanden, dokumentere og ta opp levningene etter Hiort og hans familiemedlemmer. En osteolog var også med for å sikre håndtering av menneskelige levninger.

Arbeidsforholdene var alt annet enn enkle. Trangt, fuktig og fysisk krevende – men også psykologisk utfordrende.

– Man står bokstavelig talt ansikt til ansikt med døden. Det krever en balanse mellom naturlig ubehag og profesjonell ro, samtidig som etikken må stå i sentrum. Levningene skal behandles med respekt, og verdigheten må bevares – selv når deres fred forstyrres fullstendig, sier Chris McLees. Han er prosjektleder for oppdraget.

Gravearbeidet innebar fysisk krevende innsats i et trangt rom, med et hull på omtrent 2 x 3 meter og 1,7 meters dybde. Mye av den tunge sanden var heldigvis fjernet av lokale hjelpere før arkeologene ankom, men det var fortsatt en utfordrende oppgave. Strenge HMS-tiltak med heldekkende dresser og ansiktsmasker gjorde oppdraget enda mer krevende.

– Det ble noen interessante arbeidsstillinger, spesielt med fullt verneutstyr, utdyper McLees.

I forkant var det uvisst hvor mange kister som egentlig fantes i kjelleren, og hvordan bevaringstilstanden var på både kistene og de menneskelige levningene.

– Alle kistene var kollapset, så vi forventet ikke topp tilstand. Men det var små overraskelser i nesten hver kiste – silkebånd, puter, knappenåler fra liksvøp, en knapp her, en mynt der. Det gir et ekstra lag av historie, forteller Julian Cadamarteri, som også var med på utgravningen.

Da arkeologene begynte å fjerne den resterende sanden, fant de noen kister lagt på kjellergulvet og flere kister stablet i to lag i et stort hull – eller fellesgrav – som var gravd ned i sandgulvet. Til sammen var tretten individer gravlagt i gravkrypten.

En av kistene skilte seg ut fra de andre på flere måter. Selv om den var svært nedbrutt var det klart at den opprinnelig har vært en stor og staselig sarkofag pyntet med flotte messingbeslag og med store jernhåndtak.

Sarkofagen inneholdt levninger av en eldre mann, nemlig selve bergverksdirektør Peder Hiort.

– Det at vi visste hvem som lå der, med navn, alder og dødsdato, gjør noe med opplevelsen. De blir personer, ikke bare navnløse skjeletter. Det gir en helt annen tilnærming, sier Cadamarteri.

Peder Julius Nicolaus Hjort (1715-1789) var yngst i en søskenflokk på seks, og utdannet teolog ved Københavns Universitet. Etter å ha jobbet et par år ved det kongelige bibliotek i København, kom han tilbake til hjemstedet hvor han først var proviantskriver, så bergskriver og til sist direktør ved Røros kobberverk.

Under Hiorts ledelse ble Røros kirke oppført i stein, og han tok initiativ til flere viktige prosjekter i bergstaden. Hiort var en godt likt og høyt respektert mann, og det ble stor sorg i Bergstaden da han døde en sommerdag i 1789.

Hiort testamenterte store deler av sin formue til Hiorts Stiftelse, som fortsatt støtter fattige i Røros-området.

– Jeg har vært med på mye rart og spennende i mine snart 40 år som arkeolog, men dette er blant de mest uvanlige og utfordrende – både faglig, fysisk og menneskelig. Å åpne kisten til Peder og komme ansikt til ansikt med en navngitt historisk person ga dypt inntrykk. Det er sjeldent man får et så direkte møte med fortiden, forteller McLees.

Den osteologiske analysen ble delvis utført på stedet av Katharina Lorvik (NIKU), et arbeid som ga umiddelbare innsikter.

– Det å kunne få kjappe anslag på kjønn og alder bidro til å gjøre det hele mer personlig, sier prosjektlederen.

Undersøkelsen av Hiortkapellet er også spesiell fordi den omfatter etterreformatorisk materiale som ikke er automatisk fredet.

McLees roser Byantikvaren i Røros.

– Kudos til byantikvaren Magnus Borgos som forsto verdien av å tilkalle arkeologisk kompetanse. Det sikret både kunnskapsverdi og etisk standard under fjerningen.

Peder Hiort tilbakeføres til krypten i en nylaget sarkofag og feires deretter med en seremoni i Røros kirke torsdag 21. august.

Sarkofagen til Hiort skal kjøres med hest og vogn fra Bergskrivergården opp Bergmannsgata, Mørkstugata, Spell-Olaveien og ned Kjerkgata til Hiortkapellet.

Bygningsantikvar hos Rørosmuseet, Kolbjørn Vegar Os har laget den nye sarkofagen, etter modell fra den velbevarte sarkofagen til Catharina Borchgrevink fra det Finne-Borchgrevinske Gravkapell på Kjerkgata. Hiorts egen sarkofag var for nedbrutt til å kunne gjenskapes.

Seremonien i Røros kirke foregår med åpningstale av riksantikvar Hanna Geiran og minneord om Peder Hiort av Randi Borgos. Organist Alf Hulbækmo spiller på barokkorgelet.

Gravkapellet blir åpent for omvisning og det blir et arrangement på Rørosmuseet, hvor forstander Faste Strømmevold holder foredrag om Hiorts Stiftelse. Byantikvar Magnus Borgos forteller om istandsettingsarbeidet av kapellet og arkeologene fra NIKU snakker om utgravingene av krypten og hva de gjorde av funn i den.