Med prosjektet ARCAVE ønsker vi å vise hvordan huler kan inneholde unike arkiv av både kulturhistorisk og naturhistorisk informasjon.

At disse opptrer sammen byr på unike synergier og muligheter som virkelig først lar ser utnytte med nyere analyseteknikker og dokumentasjonsstandarder.

Prosjektet har testet nye måter å maksimere forskningspotensialet ved hulearkeologi, og hvordan dette hjelper oss med å forstå økologisk endring og menneskelig påvirkning på miljøet i dyp tid.

Kirkhellaren ligger som en 40 meter høy, gapende kjeft, med utsyn over storhavet på en av de mest avsidesliggende øyene på norskekysten.

Det er nå 90 år siden det ble gjort omfattende utgravinger i Kirkhellaren som avdekket noe av den rikeste og mest spektakulære arkeologen vi har i Norge.

I dette innlegget forteller om hvordan Kirkhellaren har blitt undersøkt med nye metoder og med dette får anledning til å belyse hvordan kystens økosystem har forandret seg siden siste istid, og hvilken rolle mennesket har spilt.

I dette innlegget presenteres ny forskning på de unike gravfunnene fra Kirkhellaren og Nauståkeren fra øya Sanna på Træna, som blant annet består av tre godt bevarte massegraver, og vitner om dramatiske hendelser for øybefolkningen.

Prosjektet gjennomføres i samarbeid med Helgeland museum og Max Planck institute, og det skal utføres aDNA-analyser for å kartlegge mulige familierelasjoner mellom individene og fastlå om Svartedauden var dødsårsak.

Studien vil kunne bidra til ny informasjon om Svartedaudens utbredelse til de ytre kystområdene i Norge og om genetiske og helsemessige forhold, sosial organisasjon og økonomisk tilpasning på Helgelandskysten i middelalderen og i et videre geografisk og kronologisk perspektiv.

Hvilke faktorer påvirker bevaring av kulturlag i en hule?

I dette innlegget presenteres resultater fra miljøovervåkingen av kulturlag i Kirkhellaren på Sanna. Vi ser på på muligheter for å gjennomførende avbøtende tiltak for å sikre videre bevaring av tusenvis av års historie bevart under overflaten.

I ARCAVE-prosjektet ble en rekke avanserte dokumentasjons- og analysemetoder anvendt før utgravningen. Metodene inkluderte bruk av georadar for å undersøke undergrunnen i hulen og bruk av 3D-dokumentasjonsteknikker som laserskanning og fotogrammetri for å dokumentere hulens overflate.

Opprinnelig var disse teknikkene ment for dokumentasjon av hulen og for å hjelpe med å bestemme hvor utgravningssjaktene skulle plasseres. Imidlertid var georadarresultatene svært vanskelige å tolke og bidro opprinnelig ikke til forståelsen av undergrunnen.

I løpet av etterarbeidsfasen i prosjektet oppdaget forskerne at dataene samlet gjennom disse metodene ble eksepsjonelt verdifulle for å studere og forstå bevaringsforhold og erosjonsprosesser inne i hulen.

Dette uventede resultatet førte til utvikling og bruk av nye metoder som tidligere ikke hadde blitt benyttet innen hulearkeologi. Denne presentasjonen gir en oversikt over metodene og presenterer resultatene fra denne studien.