Skjeletter fra mor og barn i dobbeltgrav
Sammen i døden Forskning på 600 år gamle Oslo-borgere kan gi oss ny innsikt om menneskenes helsehistorie. Foto: Lars Haugesten /NIKU.

Middelalderskjelett forteller om tragisk skjebne for mor og barn

Skjelettet hennes hadde allerede vitnet om både spedalskhet og beinbrudd. Nå viser nye DNA-analyser hva som kan ha vært dødsårsaken til den unge middelalderkvinnen.

Synes du denne saken er like spennende som oss? Del denne saken

Hun ble bare rundt 30 år, og sammen med det som trolig var barnet hennes, endte hun livet i en dobbeltgrav i Gamle Oslo. Vi kaller henne SZ50522, for vi vet ikke hva kvinnen het eller hvem hun var. Men graven og skjelettet hennes kan likevel fortelle oss noen bruddstykker av historien hennes.

Nå har forskere publisert nye detaljer om SZ50522s skjebne i tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS).

Kirkegård med mange barn og kvinner

Graven til SZ50522 ble funnet da arkeologer fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) gjorde utgravninger i forbindelse med utbyggingen av Follobanen i 2014-2015. Helt uforutsett fant de over hundre graver på kirkegården som har tilhørt middelalderens Nikolaikirke, i søndre del av middelalderbyen.

Denne kirkegården var i bruk fra 1100-tallet til 1400-tallet, og andelen barn som var begravet på den utgravde delen av kirkegården var høy. Det samme var antallet kvinner i forhold til menn.

SZ50522 ble begravet sammen med et barn på mellom sju og ni år.

– Slike dobbeltgraver fant vi flere av under utgravningene, og med unntak av to tilfeller, var det kvinner som var begravet sammen med barn, sier arkeolog og forsker Egil Lindhart Bauer fra NIKU.

Han var prosjektleder for de arkeologiske utgravningene av kirkegården og forteller at felles sykdom – og nær samtidig død – kan være forklaringen til at voksne og barn er gravlagt sammen på denne måten.

I tillegg kan plassering på kirkegården si noe om de gravlagtes sosioøkonomiske stand:

– Denne kvinnen var gravlagt nær den sørlige utkanten av gravplassen – lengst fra kirken. Siden nærhet til kirken indikerte høy stand, er det trolig at vi her har å gjøre med en kvinne og et barn fra det lavere sjiktet i samfunnet, sier Bauer.

Ny forskning

Den nye forskningen er basert på funn fra NIKUs utgravninger i forbindelse med utbygging av den nye Follobanen.

Les artikkelen gratis i Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS).

Kontakt:

Utgravingsleder Egil Lindhart Bauer

Nikolaikirkens kirkegårdOsteoarkeolog Anne Østergaard Jensen graver frem skjelettet til SZ50522 fra dobbeltgraven. Jensen er en av forfatterne bak den nye artikkelen i PNAS. Foto: Egil Lindhart Bauer /NIKU.

Beinundersøkelser kan avsløre mye

I forbindelse med utgravningsarbeidet, gjorde arkeologene grundige undersøkelser av beina i skjelettene, såkalte osteologiske analyser. Disse undersøkelsene gir oss noen flere biter til puslespillet om SZ50522.

Karbondatering av skjelettet viste at vår kvinne døde en gang mellom 1430 og 1465. Da var hun antakeligvis mellom 28 og 35 år gammel. Beinanalysene gir også innblikk i SZ50522s tidligere sykdomshistorie.

– I tillegg til spor etter et leget beinbrudd, viste de osteologiske undersøkelsene at denne kvinnen led av lepra, eller det vi gjerne kaller spedalskhet, forteller Bauer.

Men selv om slike analyser kan fortelle mye, må arkeologene innimellom supplere med andre metoder for å komme til bunns i middelaldermenneskenes skjebner.

– Noen ganger kan vi se på beina hva menneskene døde av, om de for eksempel har store bruddskader eller andre traumer, for eksempel påført av våpen. Enkelte sykdommer, som lepra, påvirker beinstrukturen, og da har vi synlige bevis på at individet led av dette. Andre ganger kan vi ikke se det, og da kan analyser av historisk DNA være et godt alternativ for å fylle ut informasjonshullene.

Prøver til slike undersøkelser ble tatt fra ni av de utgravde skjelettene, og dette har gitt resultater.

Bein med lepra og leget brudd
Beinbrudd og lepraForandringene i beinvevet er særlig tydelig på venstre legg- og skinnebein. Disse er forårsaket av lepra. Den røde pilen viser et leget beinbrudd. Foto: NIKU.
Kart over utgravde strukturer i middelalderbyen Oslo
Kart over utgravde strukturer i middelalderbyen Oslo.Kirkegården til Nikolaikirken er markert med rød sirkel. Utgravningsområdet for kirkegården er farget lyserødt. De øvrige områdene farget lyserødt er NIKUs utgravningsområder i forbindelse med Follobaneprosjektet 2013–18. Illustrasjon: Håvard Hegdal /NIKU.

«Glemt» feber påvist for første gang i arkeologisk materiale

Nå har nemlig forskere ved Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES) ved Universitetet i Oslo (UiO) påvist bakterien som forårsaker såkalt lusoverført tilbakefallsfeber i skjelettet til SZ50522. Dette er første gang noen har klart å finne spor etter denne bakterien i et osteoarkeologisk materiale.

– Ved å ekstrahere DNA-prøver fra skjelettets tenner, ble det isolert et nesten komplett kromosom fra bakterien Borrelia recurrentis som forårsaket sykdommen i dette mennesket på 1400-tallet, sier Bauer.

Han er med i gruppen fra NIKU og CEES som nylig har publisert resultatene av studien.

I et intervju med Titan, forklarer CEES-forskerne at bakterien ikke finnes i kroppen til de som har overlevd feberanfallene. Av den grunn er det sannsynlig at kvinnen fra dobbeltgraven døde av denne sykdommen, eller den svekkede helsen den førte med seg.

Sykdommen smitter via lopper og lus

Lusoverført tilbakefallsfeber er, som navnet tilsier, en sykdom hvor den som er smittet opplever flere runder med feber fra samme infeksjon. Bakterien som forårsaker sykdommen smitter via lus og lopper som mennesker har på kroppen og i klærne.

Ubehandlet, er tilbakefallsfeberen dødelig i 40% av sykdomstilfellene.

På grunn av bedret hygiene, er dette en ukjent sykdom for de fleste i Norge og Europa i dag. Men opp gjennom historien har denne bakterien forårsaket døden til millioner av mennesker i vår verdensdel. Fremdeles finnes lusoverført tilbakefallsfeber i flere land, blant annet i Afrika.

Endringer i bakteriens DNA gir ny innsikt i helsehistorien

I den nye studien har forskerne sammenlignet DNA-analysen av bakterien som forårsaket den dødelige sykdommen hos SZ50522 for 600 år siden med bakterien som forårsaker den samme sykdommen i dag.

Det viser seg at den har endret seg over tid.

Gensekvensene fra 1400-tallet mangler blant annet tre korte protein-gener sammenlignet med dagens bakterie. Proteinene er betennelsesfremmende agenter for bakterien, og disse er sentrale for den tilbakevennende egenskapen til denne sykdommen. Derfor er det sannsynlig at evolusjonen bakterien har gjennomgått er årsaken til at feberen gjerne vendte tilbake en gang eller to i middelalderen, mens den i dag kan gjenta seg flere ganger.

Bauer understreker at DNA-undersøkelser kan gi ny innsikt i menneskenes helsehistorie:

– Resultatene som presenteres i den nye artikkelen viser at forskning på historisk DNA har potensiale til å kaste nytt lys over evolusjonen til bakterier som er spesialiserte på mennesker. Med denne nye informasjonen kan vi avsløre aspekter ved helsehistorien som ikke lar seg avdekke med det blotte øye gjennom en arkeologisk utgravning, avslutter Egil Lindhart Bauer.

 

Saken er også publisert på forskning.no.

Referanser

Derrick M. 2018 Follobaneprosjektet F04 Klypen Øst og Saxegaardsgata 15. Arkeologisk utgravning mellom Bispegata og Loenga. Middelalderparken og Saxegaardsgata 15 & 17, Oslo. NIKU Oppdragsrapport 40/2015. Norsk institutt for kulturminneforskning, Oslo.

Guellil, Meriam, Oliver Kersten, Amine Namouchi, Egil L. Bauer, Michael Derrick, Anne Ø. Jensen, Nils C. Stenseth, Barbara Bramanti. Genomic blueprint of a relapsing fever pathogen in 15th century Scandinavia. Proceedings of the National Academy of Sciences, 2018, 201807266; DOI: 10.1073/pnas.1807266115

Jensen A. Ø. 2018. Osteologisk analyse av skjelettmaterialet fra Nikolaikirkens kirkegård. Follobaneprosjektet F04 Klypen Øst/Saxegaardsgata 15. NIKU Oppdragsrapport 160/2016. Norsk institutt for kulturminneforskning, Oslo.