Når kriser rammer, hva sier historien om hvem som egentlig klarer seg?
Brann, krig, epidemier og flom rammet middelalderens Oslo. Likevel ble byen bygget opp igjen, gang på gang. Forskere undersøker nå hva som gjorde det mulig, og om alle hadde de samme mulighetene til å komme seg gjennom krisene.
Under dagens Gamlebyen ligger restene etter en middelalderby som stadig forandret seg.
RESET – Resilience, Equity and Social-Ecological Transitions in Medieval Oslo (1100–1400)
Prosjektet undersøker hvordan ulike grupper i byen ble påvirket av kriser som brann, krig, flom og epidemier, og av gjenoppbyggingen som fulgte, i perioden 1100-1400.
Forskerne kombinerer arkeologiske funn, skriftlige kilder og naturvitenskapelige analyser fra Oslos utgravninger.
Prosjektet er en strategisk instituttsatsning, og finansieres gjennom NFR.
Hus brant og ble reist på nytt. Gater ble flyttet eller fornyet. Sko ble lappet, tømmer brukt om igjen og varer fortsatte å komme sjøveien fra andre deler av Europa.
Slike spor kan fortelle hvordan mennesker forsøkte å få hverdagen til å fungere etter en krise. Men de forteller ikke nødvendigvis den samme historien.
At Oslo som by overlevde, betyr nemlig ikke at alle som bodde der, klarte seg like godt.
– Når vi sier at en by er motstandsdyktig, kan det høres ut som om byen selv har «klart seg». Men en by opplever ikke en krise. Det gjør menneskene som bor der. Vi er derfor opptatt av hvem som faktisk hadde mulighet til å reparere, bygge opp igjen og opprettholde tilgangen på mat og varer, sier arkeolog Lars Morten Fuglevik ved NIKU.
Fuglevik er prosjektleder for forksningsprosjektet RESET – Resilience, Equity and Social-Ecological Transitions in Medieval Oslo (1100-1400).
En by kan klare seg selv om menneskene ikke gjør det
Forskere bruker ofte ordet «resiliens» om evnen til å håndtere en stor belastning og likevel fortsette å fungere. I praksis kan vi snakke om hvor godt et samfunn klarer å komme seg etter for eksempel en brann, epidemi eller flom.
Men hva vil det egentlig si at middelalderbyen Oslo «klarte seg»?
At byen fortsatt eksisterte etter en stor brann, betyr ikke at alle deler av byen ble bygget opp igjen like raskt. Noen eiendommer kan ha blitt tatt i bruk igjen kort tid etterpå, mens andre ble liggende øde.
Og menneskene som bodde i byen, hadde neppe like muligheter til å erstatte hus og eiendeler de hadde mistet. Derfor leter forskerne etter flere typer spor etter hvordan livet endret seg når byen ble rammet av kriser.
En lappet sko kan for eksempel bety at eieren ikke hadde råd eller mulighet til å skaffe seg en ny. Men reparasjonen kan også ganske enkelt være et resultat av godt vedlikehold og fornuftig bruk av ressursene.
På samme måte betyr ikke et keramikkfat som er laget i utlandet, nødvendigvis at eieren var rik. Importerte varer kunne være både kostbare og helt dagligdagse.
Ett enkelt funn gir derfor sjelden svaret. Forskerne må se mange forskjellige spor i sammenheng.
Svaret kan ligge blant 35.000 gamle funn
Arkeologer har gravd i Gamlebyen i Oslo i flere generasjoner. Det betyr at forskerne i dag sitter på en stor mengde informasjon fra utgravninger som ble gjort til svært forskjellige tider.
En utgravning fra 1980-tallet ble ikke nødvendigvis dokumentert på samme måte som en moderne, digitalt registrert utgravning. Arkeologene kan ha brukt andre betegnelser, andre dateringsgrunnlag og andre måter å dele inn historien på. Dessuten ble ikke alltid de samme opplysningene registrert.
Forskerne arbeider nå med en database med nær 35 000 registrerte funn, først og fremst keramikk, lær og tekstiler. Databasen er fortsatt under oppbygging, og flere funn vil bli lagt inn i tiden fremover.
Utfordringen er ikke bare å samle alt materialet, men å finne ut hva som faktisk kan sammenlignes.
– Arkeologiske stordata er ganske rotete stordata. En tom celle i databasen kan bety at noe ikke fantes, men den kan også bety at det aldri ble registrert. Hvis vi later som gamle og nye datasett er like, kan vi skape en presisjon som ikke finnes i kildene, sier Michael Derrick. Han er forsker og arkeolog ved NIKU, og med i prosjektgruppen.
Sammen med Therese Edman, også NIKU, forsøker de to forskerne å plassere funnene fra forskjellige utgravninger inn i en felles tidslinje, uten å skjule usikkerheten i det eldre materialet.
Det kan gjøre det mulig å følge endringer i forskjellige deler av middelalderbyen over tid.
Ble for eksempel flere sko reparert i bestemte perioder? Forsvant enkelte typer varer etter en stor brann? Ble ett område raskt bygget opp igjen, mens et annet ble liggende ubrukt?
Svarene kan ligge i materiale som allerede har vært oppbevart i magasiner og arkiver i flere tiår.
Et lite frø kan avsløre at en bygård ble forlatt
Det er ikke bare husrester og gamle gjenstander som kan fortelle om livet i byen.
Små planterester, dyrebein og andre rester fra mennesker, dyr og naturen kan gi forskerne informasjon som tidligere var langt vanskeligere å få fram.
Et eksempel er frø fra planten tiggersoleie, som er funnet i en bygning i middelalderbyen. Frøene ser ut til å ha samlet seg der etter at bygningen sluttet å være i bruk. Tiggersoleie trives på fuktige steder. Sammen med jordlagene og restene av selve bygningen kan frøene derfor være et tegn på at området ble liggende åpent og vått over tid.
Dyrebein kan fortelle hvilke dyr og marine ressurser som ble brukt som mat i byen. Rester av korn og andre planter kan si noe om både kosthold og miljøet menneskene levde i.
Naturvitenskapelige metoder kan gi enda flere opplysninger. Analyser av kjemiske spor i for eksempel tenner og knokler kan gi informasjon om hva mennesker spiste og om de flyttet fra ett område til et annet. DNA kan blant annet bidra med kunnskap om biologisk slektskap.
Konteksten er avgjørende
Men slike analyser gir ikke hele svaret alene. For forskerne er det avgjørende å vite hvor funnene kommer fra, hva de lå sammen med og når de kan dateres til.
– Et dyrebein blir for eksempel langt mer interessant dersom vi kan knytte det til den samme perioden som et nedbrent hus, en gate eller andre funn, sier Fuglevik.
Menneskebein gir et direkte innblikk i livet til dem som bodde i middelalderbyen. I gravene ser forskerne blant annet tannsykdommer, mye slitasje og legede skader, mens redeponerte bein oftere har tydelige spor etter vold, som hugg og stikkskader. Samtidig viser de omflyttede beina at også gravplassene ble endret og organisert på nytt over tid.
Skriftlige kilder forteller bare deler av historien
Forskerne bruker også middelalderens egne skriftlige kilder. Byloven, brev og andre tekster kan fortelle om blant annet branner, eiendommer, handel, regler og konflikter.
Men heller ikke de skriftlige kildene forteller alt som skjedde. De ble skrevet av bestemte mennesker og av bestemte grunner, og mange deler av hverdagslivet ble aldri skrevet ned.
Derfor sammenligner forskerne tekstene med sporene som faktisk er bevart i bakken.
Noen ganger kan de forskjellige kildene støtte hverandre. Andre ganger kan de fortelle ulike historier.
Byen reiste seg. Men gjorde alle som bodde der det?
Forskerne er foreløpig midt i arbeidet med å få de mange kildene til å kunne sammenlignes. Det er derfor for tidlig å si nøyaktig hvordan menneskene i middelalderens Oslo ble påvirket av branner, epidemier og andre kriser.
Men materialet gjør det mulig å stille spørsmål som det tidligere har vært vanskelig å undersøke.
Endret tilgangen på varer seg etter en stor brann? Ble klær og sko reparert oftere i vanskelige perioder? Ble noen områder av byen raskt bygget opp igjen, mens andre ble liggende øde? Fortsatte mat og varer å komme til Oslo selv når deler av byen var ødelagt?
Og kanskje viktigst: Hvem hadde ressursene til å komme seg på beina igjen?
Svaret vil neppe være at middelalderens Oslo enten var «robust» eller ikke. Byen kunne overleve en krise samtidig som enkelte mennesker mistet hjemmet sitt, eiendelene sine eller muligheten til å forsørge seg. Ikke alle kunne stable seg på beina igjen.
– At byen ble bygget opp igjen, er ikke slutten på historien. For oss er det begynnelsen på spørsmålet, sier Fuglevik.