Fra helligsted til lokalsamfunn: Nytt funn gir et større bilde av livet på Selja

Funnet styrker bildet av at det foregikk langt mer aktivitet på øya enn det ruinene alene har fortalt, og er den tredje store oppdagelsen ved anlegget på få år.

Selja kloster- og helgenanlegg i Stad kommune har vært undersøkt og dokumentert av forskere, antikvarer og arkeologer i nærmere 200 år. Likevel fortsetter øya å overraske.

Gjennom de siste årene har NIKUs bygningsarkeolog Regin Meyer, i tett samarbeid med fagmiljøet for digital arkeologi, avdekket flere tidligere ukjente bygninger og konstruksjoner ved det middelalderske anlegget. Nå kan enda et funn føyes til rekken.

Den nyoppdagede strukturen ligger utenfor de kjente klostermurene. Funnet består av en tykk kistemur, som på georadardataene strekker seg fra bryggeområdet og minst tretten meter sørover i terrenget.

– Muren er hele to meter tykk. Det vitner om en svært solid konstruksjon, sier Meyer.

Så langt er bare deler av muren undersøkt. Murverket fortsetter inn under bakken, og arkeologene kjenner ennå ikke dens fulle utstrekning.

Det er foreløpig for tidlig å si hvilken funksjon bygningen har hatt.

Man vet ennå ikke om den kan knyttes til benediktinerklosteret, til bispesetet som ble etablert på Selja på 1000-tallet, eller til den aller tidligste fasen av helligstedet knyttet til Seljumannakulten.

Meyer har samlet inn både daterbart materiale og jordprøver fra området. Målet er å tidfeste konstruksjonen og få mer kunnskap om aktivitetene som har foregått på stedet.

– Forhåpentligvis vil analysene hjelpe oss å forstå både alder og funksjon, og hvilken rolle konstruksjonen kan ha spilt i utviklingen av anlegget, sier han.

Selja er et av Norges viktigste middelaldersteder. Øya forbindes med den hellige Sunniva, Seljemennene og den tidlige kristningen av landet, og utviklet seg til både bispesete, pilegrimsmål og klosteranlegg.

Tradisjonelt har oppmerksomheten vært rettet mot de store ruinene som fortsatt preger landskapet, men de senere års undersøkelser viser imidlertid at anlegget var mer omfattende enn antatt.

De nye strukturene føyer seg inn i et mønster av oppdagelser som gradvis utvider forståelsen av stedet. Samlet peker funnene mot at Selja ikke bare var et religiøst sentrum, men også et levende miljø med ulike former for aktivitet og bebyggelse.

Dette er ikke første gang nyere undersøkelser har gitt overraskende resultater på Selja.

I 2024 kunne NIKU fortelle om spor etter en eldre steinkirke inne i ruinene av St. Sunnivakirken. Undersøkelsene tydet på at bygningen hadde konstruksjonstrekk med klare paralleller til angelsaksisk byggetradisjon og kan representere en av de tidligste steinkirkene i Norge.

Kort tid senere ble det også identifisert en tidligere ukjent middelalderbygning i området nordvest for klosteret. Funnet viste at det fortsatt finnes betydelige spor etter bebyggelse som aldri tidligere har vært registrert.

Det nyeste funnet bygger videre på denne forskningen og understreker hvor stort kunnskapspotensial som fortsatt finnes på øya.

Oppdagelsene er resultat av et tett samarbeid mellom NIKUs bygningsarkeologer og spesialister innen digital arkeologi. Ved hjelp av nye dokumentasjonsmetoder, terrengmodeller, fjernmåling og detaljert analyse av landskap og ruiner kan forskerne identifisere spor som tidligere har gått under radaren.

Metodene gjør det mulig å undersøke kjente kulturminner på nytt, og se dem med nye øyne.

– Selja er et godt eksempel på at selv blant Norges best kjente middelalderanlegg finnes det fortsatt viktige historier som venter på å bli oppdaget, påpeker arkeologen.

Årets oppdagelse bidrar til å tegne et mer sammensatt bilde av livet på Selja. Der forskningen tidligere har vært konsentrert om kirker, klosterbygninger og pilegrimsmål, peker de nye sporene mot et bredere aktivitetsområde med funksjoner som ennå ikke er fullt ut forstått.

– Dette viser at vi fortsatt bare kjenner deler av historien om Selja. Funnene gir oss et innblikk i aktivitetene som foregikk utenfor de monumentale bygningene og åpner for nye spørsmål om menneskene som besøkte, levde og arbeidet her, sier Meyer.

Nå håper han at videre finansiering skal gjøre det mulig å grave ut murrestene, slik at de kan vises frem på lik linje som resten av anlegget.

Du kan fritt bruke bildene i denne artikkelen, så lenge fotografen og/eller Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) krediteres.