Kulturminner og beredskap: Fagdag samlet nøkkelaktører om de første 72 timene

Akutte hendelser som brann, flom, hærverk, terror, krig og vannlekkasjer stiller ulike sektorer overfor krevende avveininger: liv og helse først, samtidig som bevaring av kulturhistoriske verdier ikke kan vente.

Hvem leder redningsarbeidet? Finnes det beredskaps- og restverdiredningsplaner? Og hvordan sikre at alle involverte vet hva de skal gjøre?

Målet for beredskapsfagdagen var å styrke systematikken, redusere personavhengighet og diskutere hvordan samhandling kan forbedres – både i akuttfasen og i tiden etter en hendelse.

Fagdirektør Ingrid Staurheim fra Kirkelig arbeidsgiverorganisasjon (KA) viste til at Norge har 1643 stående kirkebygg. De er ofte tørre, høye bygninger, og kan ligge langt fra nærmeste brannvesen. I tillegg er de gjerne fylt med kulturhistoriske viktige gjenstander.

Når uhellet er ute, er det viktig å ha en konkret plan for hvordan man skal reagere, og bruke de ressursene som er på stedet. En verdibergingsplan hjelper brannvesenet å planlegge og gjennomføre innsatsen, men disse planene er per i dag ikke obligatorisk.

Det er Fellesrådet med kirkevergen som har ansvar for drift og sikkerhet når noe skjer. Selv om kirkevergen ikke har en formell rolle på skadestedet, er han eller hun likevel en viktig kontaktperson for nødetater, forsikringsselskap, media og lokalsamfunnet.

Ben Roar M. Rasch fra Lillehammer Brannvesen delte erfaringer fra da Dombås kirke brant i 2020, og en av hovedkonklusjonene var viktigheten av å ha en RVR-plan (restverdiredningsplan) på plass før noe skjer. Da sparer brannvesen og restverdiredning tid i en kritisk fase.

I arbeidet med gjenoppbyggingen av kirkeinteriøret i Dombås kirke kommenterte Øyvind Berggren, daglig leder i Braa og Sørvaag Bygg, at en 3D-skanning av bygningen på forhånd ville spart store mengder tid og penger. Ikke minst ville det gitt et bedre grunnlag for å tilbakeføre kulturhistorisk viktige detaljer.

De oppfordret alle kirkeeiere og andre med kulturhistoriske viktige bygninger til å skanne bygningen som en del av beredskapen.

NIKUs Julian Cadamarteri og Jan Magne Gjerde løftet frem hvordan flom og ras truer både kirker, arkeologiske kulturminner og bergkunst.

Flom kan forårsake erosjon på kirkegårder, vaske bort kulturlag under bakken eller utløse ras i områder med kvikkleire. Mange kulturminner i utsatte områder er ikke kartlagt, og det finnes ingen prioriterte lister for hva som skal reddes dersom noe skjer.

Cadamarteri pekte på geofysiske undersøkelser som en måte å få oversikt over kulturminner under bakken i rasutsatte jordbrukslandskap. Med georadar kan man «se» under overflaten, og store områder kan kartlegges relativt raskt.

Gjerde viste til dokumentasjon som viktigste verktøy for bevaring av skjøre hellemalinger som er utsatt for flom og slitasje, med eksempel fra Steinberget i Innlandet.

Her har NVE gjennom femti år foretatt målinger av vannstanden. De ser nå at vannstanden stadig oftere er så høy at den at hellemaleriene havner helt eller delvis under vann. Dette skyldes et endret klima og stadige ekstremværhendelser.

Hellemalerier er eksempel på en type kulturminner som ikke kan flyttes eller sikres mot denne type farer. Da er overvåkning og god dokumentasjon de beste verktøyene vi har.

Fagdagen viste tydelig at kulturminner ofte står i fare for å bli oversett i akuttfasen, og at systematisk dokumentasjon og gode samarbeidsrutiner kan gjøre en stor forskjell.

Flere deltakere pekte på behovet for felles minimumspraksis mellom etater, en klar ansvarsfordeling i de første 72 timene, bedre planer for restverdiredning, tettere kontakt mellom kulturminneforvaltning, brannvesen og politi og mer kunnskap om kulturminner i flom- og skredutsatte områder.

Arbeidet stopper ikke med selve seminaret – en oppfølging av hvem som samhandler, hvordan, og når, blir avgjørende dersom kulturhistoriske verdier skal sikres i fremtidens akutte hendelser.