– Det kan se ut som Stavanger i vikingtiden var et anløpssted, altså en havn, møteplass og handelssted, forteller arkeolog Halldis Hobæk, som ledet undersøkelsene i Stavanger domkirke i 2021. Undersøkelsene ble utført i samarbeid mellom NIKU og Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.

Etter at undersøkelsene ble avsluttet har NIKU og Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger bearbeidet funn og materiale, analysert prøver og sammenstilt resultatene.  Denne uka ble rapporten som oppsummerer utgravningen publisert.

Noen av de mest interessante funnene fra utgravningen av Domkirken er nemlig det vi nå vet om hva som var på stedet FØR man satte i gang med byggingen av kirken.

Spesielt funnene av to grophus, små hus der gulvet er gravd ned under bakkenivå, fra sen vikingtid/1000-tallet er interessant.

I resten av Skandinavia er grophus knyttet til spesialisert håndverk, særlig tekstil- og metallarbeid. Forekomst av grophus er også knyttet til anløpssteder av høyere rang.

I tilknytning til grophusene i domkirken fant de rester etter kammaking og bronsestøping.  Bronsen ble brukt til å lage finere gjenstander som draktspenner, smykker, beslag og lignende.

– Begge deler er spesialisert håndverk, som ikke ble drevet med på alle gårder eller hvem som helst hadde råd til å handle. Både produksjon av kammer og bronsestøping ser ut til å være knyttet til anløpssteder av høyere rang.

– Funnene våre styrker tolkningen om at Stavanger i vikingtiden og fram til Domkirken ble bygd  allerede var et sted med en viss status og sosial funksjon, sier Hobæk.

Gressmark og jordbrukslandskap før kirken ble bygd

Analyse av pollen og makrofossiler forteller oss om landskapet rundt det tidlige Stavanger.

– I århundrene før Domkirken ble reist, var det et åpent landskap og gressmark rundt byen, forteller arkeolog Sean Denham fra Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger.

Pollen fra planter som vokser på eng og beitemark som smalkjempe, korsblomster og tistel, ble funnet under kirkebygget. I tillegg var det mye pollen fra trær, som bjørk, hassel, or, furu og eik.

– Trær avgir mye pollen, som lett flyttes med vinden. Så mesteparten av dette har nok kommet fra områder litt lengre unna, sier han videre.

Fra 500-tallet og opp til 1000-tallet  ser det ut som det som skulle bli byen Stavanger var et sted med åpent landskap, hvor det også ble drevet jordbruk.

– Vi fant tydelige spor etter ard (en tidlig form for plog) i den vestre delen av bakken under kirken, forteller Hobæk.

Pollenanalysene og makrofossilprøvene forteller at det ble dyrket rug, bygg, havre og hvete i området.

Hvem bestemte at Stavanger domkirke skulle bygges?

– Vi har veldig få skriftlige kilder som forteller om den romanske, første, delen av domkirken, forteller kunsthistoriker Kjartan Hauglid. – Derfor er arkeologien så viktig for å få vite mer om kirkens og bispesetets tidlige historie.

I kongesagaene fortelles det at da Sigurd Jorsalfar ville gifte seg med sin andre kone, Cecilia, i 1128, fikk han nei av biskopen i Bergen. Da henvendte han seg til biskopen i Stavanger, som sa ja mot at han ga en større pengesum til domkirken.

I 1135 kjenner vi navnet på stavangerbiskopen Reinald som ble hengt i Bergen for underslag. En kilde fra begynnelsen av 1200-tallet viser at kirken hadde et tårn, og var viet til St. Svithun.

– På grunn av Reinalds engelske navn, og dedikasjonen til den engelske martyren St. Svithun, har tidligere forskere knyttet disse sammen. Men Svithun-dedikasjonen kan gå tilbake til 1000-tallet, før den nåværende Domkirken ble bygget, sier Hauglid.

I mangel av sikre kilder, valgte man i 1925 et årstall for bispedømmets opprettelse. Dette var 1125, og det er det som feires i 2025.

– Jeg tror bispesetet ble opprettet på allerede 1000-tallet, og at utleggingen av fundamentene startet tidlig på 1100-tallet, kanskje så tidlig som 1105. Det må ha vært et kongelig initiativ, men det er vanskelig å knytte det til en bestemt konge, sier Kjartan Hauglid.

En lang byggeprosess

– Byggingen av katedralen strakte seg over flere tiår, men arkeologiske funn, studier av bygningen og skriftlige kilder gjør at jeg tror det pågikk omtrent i perioden 1105-1140, forteller Kjartan Hauglid, kunsthistoriker fra NIKU.

Gjennom undersøkelsen ble det funnet langsgående fundamenter under søylerekkene, som ikke har vært kjent tidligere. Da arkeologene oppdaget  disse langsgående fundamentene, dukket det opp en liten gåte.

– Over fundamentene i vest fant vi et jordlag over steinene, noe som tyder på at de har stått eksponert over en lengre periode. I øst så vi derimot at kirken var bygd rett på fundamentene kort tid etter de var satt ned, sier Hauglid.

Dette tyder på at man har satt ned fundamentene og bestemt seg for at «her skal vi bygge en kirke», men at det har tatt lang tid å gjennomføre byggingen.

– Det er ikke uvanlig at det tok flere tiår å bygge en katedral. Det var et kostbart prosjekt, hvor mange spesialiserte håndverkere var i sving. I tilknytning til byggingen av Domkirken må Stavanger ha huset en stor bygghytte med steinhuggere, smeder og tømrere, sier han.

De første steinhuggerne kom sannsynligvis fra Normandie, ikke England

– Bygningsdekor var preget av trender og moter allerede i middelalderen, forteller Hauglid.

Og nettopp dette gjør at vi kan avlive en myte om at Domkirken stort sett ble bygget av britiske steinhuggere.

– Kapitelene, søylehodene, i den østre delen av kirken som ble først påbegynt, skiller seg stilmessig fra de lengre vest. Her har vi blant annet såkalte voluttkapiteler, som var populært i Frankrike på 1000-tallet, men som på 1100-tallet hadde gått ut av bruk.

Stiltrekkene fra Normandie og det tysk-romerske riket dominerer i den østlige delen av Domkirken, mens lengre vest er det flere stiltrekk man kjenner igjen fra britiske katedraler.

– Sannsynligvis var det et skifte, og etter hvert som Domkirken nærmet seg ferdig var det i større grad engelske steinhuggere som gjorde dekorjobben.

Hauglid legger i tillegg til at alle leksikonartikler om Domkirken må omskrives.

– De fleste kilder sier at Domkirken opprinnelig hadde en romansk krypt, med plass til et alter. Men det kan det umulig ha vært plass til, da gulvnivået i det romanske koret var mye lavere enn i dag.

Stort potensiale for videre forskning

– Alt materialet fra krypkjelleren under gulvet i Stavanger domkirke, er en gullgruve for framtidige forskere, sier Halldis Hobæk.

I Domkirken er det nå lagt nytt gulv, og det arbeides med å ferdigrestaurere kirken før byjubileet i 2025. Det arkeologiske materialet fra utgravningen er samlet hos Arkeologisk museum, UiS.

– Jeg håper arkeologer, historikere, kunsthistorikere og andre med interesse for middelalder, urbanisering og kirkebygg tar tak i arbeidet vi har gjort, og forsøker å finne svar på mange av de fortsatt ubesvarte spørsmålene om byen før bispesetet, avslutter hun.