Runepinne Denne pinnen er en av to runefunn fra Middelalderparken. Den har tekst på både norrøn og latin. Foto: Tone Bergland, NIKU.

Unike runefunn i Middelalderparken

På én uke fant arkeologer to gjenstander med runer i Middelalderparken i Oslo. Den ene er av bein, og er det første runebeinet som er funnet i hovedstaden på over førti år. Det andre er en runepinne med tekst på både norrøn og latin.

Synes du denne saken er like spennende som oss? Del denne saken Facebook Twitter

Det er ikke langt mellom de fine funnene i Middelalderparken i Oslo om dagen. Ikke lenge etter at arkeologene fant en figur med krone og falk dukket det altså opp ikke mindre enn to runeinnskrifter.

Det ene er et bein med innskrift på norrønt, mens det andre funnet er et trestykke med innskrift på tre sider, men tekst på både norrønt og latin.

I 2021-2022 foretar NIKU arkeologiske undersøkelser i Middelalderparken, Oslo på oppdrag fra Bane NOR.

Les med de arkeologiske undersøkelsene her.

MiddelalderparkenRunene ble funnet i Middelalderparken. Her skal arkeologene grave frem til mars 2022. Foto: Solveig Thorkildsen.
Runepinne med religiøst innhold Runepinnen har tekst på både norrønt og latin. Her ser dere den ene siden med teksten «manus Domine/i». Foto: Jani Causevic, NIKU

Hva sier runene?

Kristel Zilmer, professor i skriftkultur (runologi) og ikonografi ved UiO, har sett på begge runeinnskriftene  og kommet med første lesninger og tolkninger.

– Dette er to interessante funn som utvider vår kunnskap om runekyndighet, skrift- og språkbruk i middelalderbyer, forteller hun.

Å tyde innskriftene er derimot ikke alltid rett fram. Innskrifter kan være ufullstendige, og konteksten de ble ristet i er som regel ukjent for oss.

Runepinne på norrønt og latin med religiøst innhold

Den flate trepinnen med runer har skrift på tre av sidene, og siden den er skadet på begge endene har noe tekst sannsynligvis også gått tapt. Små rifter og sår i trevirket bringer flere usikkerhetsmomenter inn i tolkningen.

Likevel er mye av teksten lesbar og Zilmer forteller at det står «manus Domine/i» på latin på den ene bredsiden til runepinnen, kvinnenavnet «Bryngjerd, er det/som det… » på norrønt på den andre bredsiden. På kortsiden er det åtte små tegn som kan gi mening som både et utsagn på latin eller en fortsettelse på norrønt, som muligens er frasen «Det er sant».

– På den ene bredsiden legger vi merke til to ord på latin: manus og Domine eller Domini. Manus betyr «hånd» og Dominus «herre, Gud», og dette inngår i en kjent latinsk bønneformel In manus tuas, Domine, commendo spiritum meum («I dine hender, Herre, overgir jeg min ånd») – kjent som Jesu ord på korset, forteller Zilmer.

RunepinneI middelalderen var det vanlig å riste runer på pinner. Denne pinnen har runer på tre av fire sider. Her er runene opp ned. Foto: Tone Bergland, NIKU.
Har tolket runeneRunolog Kristel Zilmer fra Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, har tolket de nye runefunnene. Foto: Kulturhistorisk museum, UiO

Kortsiden av runepinnen kan tolkes som en fortsettelse av denne bønnen, men det avhenger av hva den første runen er. Den kan være en þ og vise til Þat er satt, «Det er sant», et uttrykk kjent fra norrøn sagalitteratur og noen runeinnskrifter.

Samme eller lignende frase er belagt i enkelte kirkeinnskrifter fra Norge og Gotland. Det mest interessante eksemplet er fra Urnes stavkirke der runeinnskriften på norrønt sier: «Holde den hellige Herre hånd over Brynjolvs ånd. Det være sant». Dette budskapet minner mye om ordene på runepinnen.

Runepinne på norrønt og latinRunepinnen har religiøst innhold på både norrønt og latin. På denne siden står det «Bryngjerd, er det/som det... », noe som sannsynligvis henviser til at Bryngjerd overgir seg Gud. Foto: Jani Causevic, NIKU
Tospråklig runepinne Runepinnen har tekst på tre av fire sider. Zoom inn for å se om du kan se alle runene. Modell: Jani Causevic, NIKU.

– På den andre bredsiden står det etter alt å dømme Bryngærðr, etterfulgt av et delvis skadet uttrykk med verb. En mulighet er at det har stått er þat folgit, altså med verbet  fela, som betyr skjule eller gjemme, men også å overgi eller underlegge seg. Det siste kan stemme godt overens med bønnen på den andre siden. Det er Bryngjerd som har overgitt seg i Guds hender, sier runeforskeren.

Kombinasjonen av latin og norrønt viser av skrift- og språkbrukere hadde sammensatte ferdigheter, og i middelalderen var ikke latin bare i bruk i høytidelig kommunikasjon mellom kirkens menn.

En runebeinrister som slo i hjel tid etter middag?

Det andre av de to nye runefunnene er et beinstykke med tretten tydelige runer på en side, og én svakere ristet rune på motsatt side. Beinet ser ut til å være fra et større husdyr som hest eller ku.

– På runebeinet står det «basmarþærbæin», sier Zilmer.

Runebeinet har to mulige tolkninger. –  Her er det to forklaringer som virker rimelige; at innskriften enten viser til et personnavn eller kallenavn, eller at innskriften rett og slett beskriver beinet.

Runebein På denne 3D-modellen kan du zoome deg inn og ta en nærmere kikk på runene. Modell: Jani Causevic, NIKU.

De fire avsluttende runene bæin (norrønt bein) viser til selve beinet. Men helheten er avhengig av hvordan vi tolker første del av innskriften, kan Zilmer opplyse.

– «basmarþær» kan inneholde genitivsformen Marðar , som kan oversettes til navnet Mår/Mård, med forleddet «bas». «Bas» som forledd er uvanlig, men noe lignende kan vi finne i en gravsteininnskrift fra Skålvoll, som en skrivemåte for Báts, genitiv av tilnavnet Bátr, altså båt. Da kan teksten bety «Båt-Mårds bein».

– Poenget med å skrive på beinet var ikke nødvendigvis å vise eierforhold til det, men kanskje Mård satt der med ledig tid etter å ha reinslikket et bein, og brukte anledningen til å gjøre middagsrestene om til en skrivetavle?

Den andre mulige tolkningen er den litt pussige ordsammensetningen bás-marðarbein, «bås(fjøs)-bukkens bein». Korte runetekster på bein er kjent fra andre norske og skandinaviske middelalderbyer.

 – Mǫrðr er i norrønt et poetisk uttrykk for vær eller sauebukk, utover betydningen som rovdyret mår. Nå ser dette ikke ut til å være et værbein, men det kan ikke utelukkes. Og om beinet stammer fra en hest eller ku, så kan være risteren kom med den misvisende innskriften for å underholde?

Osteologiske undersøkelser vil gi svar på om beinet stammer fra en hest, ku eller sau, så om det er ment som humor kan vi foreløpig kun spekulere i.

«basmarþærbæin»På dette runebeinet står det «basmarþærbæin», forteller Zilmer. Innskriften har to sannsynlige tolkninger. Foto: Jani Causevic, NIKU

Drømmefunn for arkeologene

De arkeologiske utgravningene i Middelalderparken foregår i forbindelse med Bane NORs ferdigstillelse av Follobanen.

– Runebeinet ble funnet helt i den sørlige enden av feltet, ganske nærme naturbakke. Det siste vil si at runebeinet potensielt kan være ganske gammelt, forteller Mark Oldham, som er prosjektleder for de arkeologiske undersøkelsene i Middelalderparken.

Arkeologen som fant det kunne ikke tro at hun faktisk hadde gjort et runefunn.

– Jeg fikk hjertebank, innrømmer Solveig Thorkildsen, som fant runebeinet,  – Øverst på ønskelista mi for denne utgravningen var å finne runer.

Det var sent på dagen og det hadde begynt å skumre da hun fikk øye på et stort ribben. – Se, der ligger det et runebrev, spøkte hun til kollegaene sine. Det gikk en stund før hun løftet det opp og sjekket. Det var et lite hakk på den ene siden, ellers ingenting. Men da hun snudde beinet rundt kunne hun se at hele på baksiden var fylt av runer.

Dette er det første runebeinet som har blitt funnet i Oslo på over førti år. Til sammen har det blitt funnet kun 27 bein med runeskrift i hovedstaden.

Middelalderparken kart 2021. Kart Michael Derrick, NIKU.
MiddelalderparkenDet røde feltet viser hvor arkeologene gjør undersøkelser denne vinteren. Kart: Michael Derrick, NIKU
Tullet med kollegaer– Se, der ligger et runebrev! spøkte Solveig da hun fikk øye på et stort bein der hun gravde. Lite visste hun at hun hadde rett, og at hun nettopp hadde funnet det første runebeinet på over tredve år i Oslo. Foto: Cornelia Wiktoria Chiosea, NIKU.

Trestykket med runer ble funnet i det som sannsynligvis er et avfallslag.

– Jeg stod og dokumenterte nedi en dyp grøft som hele tiden fyller seg opp med vann. Vannet hadde vasket fram en trebit som jeg syntes så litt mistenkelig ut, sier Ingeborg Hornkjøl, finneren av runepinnen. – Jeg tenkte «det kan ikke være sant, det kan ikke være sant, dette er ikke sant». Men det var sant!

Sammen med trestykket lå det hoggflis og læravkapp, noe som tyder på at søppelet må komme fra et sted hvor man har drevet med produksjon av lærprodukter.

– Resultater fra denne og tidligere utgravninger tyder derimot på at det kan ha blitt drevet med garving av lær, og kanskje også slakting, sør i denne delen av Middelalderparken. Hvordan runepinnen havnet sammen med dette søppelet, er en av mange ubesvarte spørsmål, forteller prosjektleder Mark Oldham.

Funnene tar oss nærmere middelalderens osloborgere

Hvor gamle disse to runefunnene er kan vi enda ikke si presist, men naturvitenskapelige prøver i etterkant vil gi svar. Mesteparten av tilsvarende runefunn i Norge har arkeologiske datering i tidsrommet 1100-1350, og noen er eldre.

Skrivemåten med bruk av bestemte tegn gir derimot også noen hint.

– Bruk av såkalte punkterte runer på trepinnen, samt skillet mellom a-rune og æ-rune på beinet er karakteristiske trekk for middelalderens runer, forteller Zilmer.

Fra middelalderens Oslo kjenner vi fra før av til 85 løse gjenstander med runeinnskrifter. Til sammenligning er det gjort over 680 lignende funn i Bergen. De aller fleste runefunnene er gjort i forbindelse med arkeologiske utgravninger, og i Oslo ble brorparten av de kjente runene funnet på 1970-80-tallet.

Disse to runefunnene tar oss et hakk nærmere middelalderens osloborgere.

– Hvert eneste nyfunn av runer er viktig, og lærer oss mer om hva menneskene i middelalderen var opptatt av og ønsket å dele med de rundt seg. Disse to runefunnene er en påminnelse om mangfoldet i kunnskapen og interessene til datidens mennesker, avslutter hun.