Taubanesentralen på Hiorthamn med Longyearbyen i bakgrunnen_ingress
Taubanesentralen på Hiorthhamn er et ikonisk bygg. Foreløpig ligger det trygt, men det ligger med føttene helt ut på strandbrinken som flere steder er utsatt for bølgeerosjon. Longyearbyen ligger like over fjorden, og Hiorthhamn er et populært utfartssted for byens befolkning. Foto: A.C. Flyen, NIKU

Hvordan bevarer vi kulturminner i nord i et endret klima?

InterReg-prosjektet Adapt Northern Heritage (ANH) har som målsetting å lage nettbaserte hjelpemidler og verktøy for lokal forvaltning. Svalbard er et av casene.

Synes du denne saken er like spennende som oss? Del denne saken

Det er også et viktig mål for prosjektet å lage et nettverk for lokal forvaltning. De verktøyene som skal utvikles er:

  • Metode for risiko- og sårbarhetsvurdering
  • Metode for tiltaks-planlegging
  • Kunnskapsbank med klimaendringens effekter på kulturmiljøene, skader og tiltak/metoder for bevaring

I sommer har prosjektet besøkt det ene norske case-området, som ligger på Svalbard. Det andre norske case-området er Aurland.

– På Svalbard er vi på Hiorthamn som er en forlatt gruvelandsby som ligger like over fjorden for Longyearbyen. Hiorthhamn brukes i utprøving av metodene for risiko- og sårbarhetsvurdering og tiltaksplanlegging, sier Anne-Cathrine Flyen.

Flyen er sivilarkitekt og har ansvar for Case Svalbard. NIKUs prosjektleder for Adapt Northern Heritage er avdelingsleder for Bygning Annika Haugen.

 

 

Den internasjonale prosjektgruppa fra ADH
Internasjonal gruppeProsjektgruppa (forsterket med forskere fra CULTCOAST-prosjektet) diskuterer tiltaksplanlegging og kysterosjon på Hiorthhamn. Fra venstre: Terje Abrahamsen (ledsager), Marte Boro; Riksantikvaren, Vibeke Martens; NIKU (CULTCOAST), Carsten Hermann; Historic Scotland og Therese Sonehag; Riksantikvarieembetet i Sverige. Foto: A.C. Flyen, NIKU
Selv om Hiorthhamn ligger nær Longyearbyen er det stor isbjørnfarre. Under sommernes feltarbeids-periode var det 5 isbjørn som lusket rundt i Isfjord-området. Foto: V.V.Martens/NIKU
IsbjørnfareSelv om Hiorthhamn ligger nær Longyearbyen er det stor isbjørnfare. Under sommerens feltarbeidsperiode var det fem isbjørn som lusket rundt i Isfjord-området. Foto: V.V.Martens, NIKU

 

NIKU er ansvarlig for case Svalbard og dessuten for å utvikle den nettbaserte kunnskapsbanken for effekter av klimaendringer, skader og tiltak.

Vi hadde også feltarbeid i gruvelandsbyen i 2018. Da var hovedoppgaven å prøve ut -og videreutvikle metoden for risiko- og sårbarhetsvurdering. Under årets feltarbeid var metoden for tiltaksplanlegging under utprøving, sier Flyen.

 

Plankefortau i Hiorthamn
PlankefortauHiorthhamn er også et populært hytteområde, og flere av de fredete bygningene i gruvebyen er satt istand til hytter og eies av lokalbefolkningen i Longyearbyen. I perioder er det svært vått i området fra båthavna (det fins ingen veiforbindelse over til Longyearbyen, og om sommerne er det ingen annen vei enn med bår over fjorden). Hytteeierene har derfor lagt ut «plankefortau» fra stranden og opp til hyttene. Dette ligger imidlertid oppå de fredete restene etter den gamle trallebanen (liten togbane) fra gruvetiden, som stedvis er svært nedbrutt av råte. Dette belaster svillene unødvendig. Slitasje fra turisme/bruk er en av nebrytningsmekanismene som ANH-prosjektet ser nærmere på i Hiorthhamn. Foto: A.C. Flyen, NIKU
Bølger og av og til også fjordis – selv om det er svært lenge siden isen la seg på Adventfjorden nå – bryter ned strandbrinken på Hiorthhamn. Restene etter et lokomotiv og dens skinnegang ligger nedenfor erosjonskanten og vitner om sterke krefter – selv om selve kanten bare er noen 10-talls cm høy. Kysterosjon er en av nebrytningsmekanismene som ANH-prosjektet ser nærmere på i Hiorthhamn. Foto: AC Flyen/NIKU
ErosjonskantBølger og av og til også fjordis – selv om det er svært lenge siden isen la seg på Adventfjorden nå – bryter ned strandbrinken på Hiorthhamn. Restene etter et lokomotiv og dens skinnegang ligger nedenfor erosjonskanten og vitner om sterke krefter – selv om selve kanten bare er noen 10-talls cm høy. Kysterosjon er en av nebrytningsmekanismene som ANH-prosjektet ser nærmere på i Hiorthhamn. Foto: A.C. Flyen, NIKU
To av de internsjonale partnerne under en pause i regnet på Hiorthhamn. Carsten Hermann fra Historic Scotland er den internasjonaleprosjektlederen og Theres Sonehag fra Riksantikvarieembetet i Sverige er assisoert partner. Foto: AC Flyen/NIKU
Internasjonale partnereTo av de internasjonale partnerne under en pause i regnet på Hiorthhamn. Carsten Hermann fra Historic Environment Scotland er den internasjonale prosjektlederen og Theres Sonehag fra Riksantikvarieembetet i Sverige er assosiert partner. Foto: A.C. Flyen, NIKU

 

– Hiorthhamn er valgt som caseområde fordi kulturmiljøet her er utsatt for en lang rekke med naturlige nedbrytningsprosesser og dessuten også menneskelig bruk og slitasje, sier Flyen.

Samarbeid med CULTCOAST

Forskningsprosjektet CULTCOAST, som startet opp året etter Adapt Northern Heritage ser på nedrytningsprosesser og overvåking av Arktiske kulturmiljøer i kystområder.

Dette prosjektet samarbeider med Adapt Northern Heritage og har derfor også Hiorthhamn som et av sine caseområder.

CULTCOAST-prosjektet var også på feltarbeid på Hiorthhamn sommeren 2019.

 

Solifluksjon, jordsig eller jordflytning
SolifluksjonSolifluksjon, jordsig eller jordflytning, er en langsom glidning av finkornede jordarter på hellende mark, særlig i høyfjells- og polarstrøk. Hver gang jorden tiner etter frost, vil den være vannmettet og sige litt nedover med tyngdekraften. På Hiorthhamn er flere av de fredete bygningene truet av jordsig, som presser på fundamenter og yttervegger. Jordsig er en av nebrytningsmekanismene som Adapt Northern Heritage-prosjektet ser nærmere på i Hiorthhamn. Foto: A.C. Flyen, NIKU
Råte er en aktiv nedbrytningsmekanisme på SValabrd. Tidligee forskning utført av NIKU og Mycotem AS har vist at det er Husnettsopp (latin: Leucogyrophana mollis) som er den mest aktive råtesoppen på øygruppa. Den har et typisk nedbrytningsmønster i pæler ved at den begynner midt inne i stokken ogjobber seg utover. Bildet viser deler av en av taubanebukkene i Hirothhamn som fraktet kullet i «kibber» ned fra gruva høyt oppe i fjellsiden og ned til sjøen. Råte er en av nebrytningsmekanismene som ANH-prosjektet ser nærmere på i Hiorthhamn. Foto: AC Flyen/NIKU
Råte i arktisRåte er en aktiv nedbrytningsmekanisme på Svalbard. Tidligere forskning utført av NIKU og Mycotem AS har vist at det er Husnettsopp (latin: Leucogyrophana mollis) som er den mest aktive råtesoppen på øygruppa. Den har et typisk nedbrytningsmønster i pæler ved at den begynner midt inne i stokken og jobber seg utover. Bildet viser deler av en av taubanebukkene i Hiorthhamn som fraktet kullet i «kibber» ned fra gruva høyt oppe i fjellsiden og ned til sjøen. Råte er en av nebrytningsmekanismene som ANH-prosjektet ser nærmere på i Hiorthhamn. Foto: A.C. Flyen/NIKU

Prosjektet  ledes av Historic Environment Scotland (HES), og partnere er NIKUs  Bygningsavdeling, Minjastofnun Island (Cultural Heritage Agency og Iceland) og Riksantikvaren.

I tillegg er det flere assosierte partnere, blant annet Riksantikvarieämbetet i Sverige, Aurland kommune i Sogn og Fjordane samt Sysselmannen på Svalbard.

Adapt Northern Heritage avsluttes i 2020. Da skal også de nettbaserte metodene være ferdige.

Les mer om Adapt Northern Heritage her.