Svartedauden
En plaget mann Slitasjegikt, tannproblemer og tuberkulose – og til slutt pest. Den anonyme middelaldermannen må ha hatt sitt å stri med. (Foto: Reidar Meyer, NIKU)

Bakterien bak svartedauden er påvist i norsk skjelett for første gang

Pestofferet var en middelaldermann på mellom tretti og førti år. Den grunne graven hans tyder på en hurtig begravelse.

Synes du denne saken er like spennende som oss? Del denne saken

Bare 34 centimeter under dagens jordoverflate fant han sin siste hvile i middelalder-Oslo. Selv om smittemekanismene var ukjente for folk på den tiden, skjønte man at det var lurt å kvitte seg med pestlikene raskt.

Nå har han blitt den første nordmannen fra middelalderen som har fått påvist bakterien bak selveste svartedauden.

I en ny artikkel legger forskere frem resultatene fra analyser av historisk DNA fra pestgraver rundt om i Europa, blant annet fra tennene til vår mann i gamle Oslo.

Arbeidskar med mange plager

Skjelettet hans ble funnet da arkeologer fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) gjorde utgravninger i forbindelse med utbyggingen av Follobanen i 2014-2015.

Analyser av skjelettets bein gir arkeologene en god del informasjon om den ellers anonyme middelaldermannen. Blant annet viser de at han led av flere plager før han ble pestsyk.

– Skjelettet viser at mannen hadde både slitasjegikt og hull i tennene. Dessuten ser det ut til at han har hatt tuberkulose, en infeksjonssykdom som også kan gi forandringer i beinvevet, sier arkeolog og utgravingsleder Michael Derrick fra NIKU.

Derrick påpeker også at mannen hadde sterke armer, noe som tyder på at han var vant til hardt fysisk arbeid.

Gravstedet hans hinter til lav status i samfunnet:

– Han ble begravet i utkanten av kirkegården, i et område som også inkluderte et fostergravsted. Udøpte fostre ble ofte gravlagt på utsiden av kirkegårdenes grenser, altså utenfor det som ble regnet som vigslet jord. Stedet skjelettet ble funnet på, kan derfor tyde på avdødes status som uønsket, forklarer Derrick.

– Likevel har noen tatt seg bryet med å legge steiner rundt ham i graven, så noe omsorg ble tydeligvis gitt ved begravelsen av liket.

Etter et liv som neppe har vært noen dans på roser, var det altså svartedauden som tok ham til slutt.

Pest:

Pest er i utgangspunktet en sykdom hos gnagere, vanligvis rotter, og loppene deres. Bakterien overlever i gnagerbestander som er store nok til å ikke bli utryddet av en slik sykdom. Slike pestreservoarer finnes også i dag, på de fleste kontinentene.

Når vertsgnagerne dør, kan loppene flytte seg over på andre pattedyr og mennesker og overføre smitte. Hvis bakteriene infiserer luftveiene kan man utvikle lungepest, som også smitter direkte. Nyere forskning indikerer også at menneskers egne lus og lopper kan bære bakteriene, og dermed bidra til at sykdommen sprer seg svært raskt.

Pesta i trappen
Pesta i trappenDet antas at minst halvparten av Norges befolkning døde under svartedauden. Nå har forskere identifisert pestbakterien i skjelett fra middelalder-Oslo. (Illustrasjon: Theodor Kittelsen. Foto: Morten Thorkildsen, Nasjonalmuseet).

Pest står bak tre historiske pandemier

Bak sykdommen vi kaller pest, står bakterien Yersinia pestis. Under en større pestepidemi i Hong Kong, identifiserte legen Alexandre Yersin den skyldige mikroben i 1894.

Pestutbruddet i Hong Kong var del av den siste av tre store pandemier forårsaket av pest som vi vet om. Den første kjente pandemien var den såkalte Justinianske pesten som brøt ut på 540-tallet e.Kr. og varte i rundt to hundre år.

Svartedauden, som utslettet opptil 60 prosent av Europas befolkning i årene 1346-1353, var starten på nummer to. Også ved denne pandemien skyllet pesten frem og tilbake i bølger over flere hundre år.

Forskerne har tidligere vært uenige om det faktisk var den samme bakterien som stod bak alle tre pandemiene. Men i den senere tiden har analyser av historisk DNA fra tenner fra middelalderske pestgraver kunnet bekrefte at Y. pestis stod bak også de to første pandemiene.

Etter å ha startet i det sørlige Europa, nådde pesten Norge i 1349, og muligens så tidlig som i 1348 i Oslo.

Mulig pestkirkegård i Oslo?

Forskerne vet naturligvis mye om svartedaudens herjinger i Norge fra flere kilder. Men det har ikke tidligere blitt brukt analyser av historisk DNA til pestforskning her til lands.

Skjelettet fra vår mann ble funnet på en kirkegård som var knyttet til Nikolaikirken eller Klemenskirken i middelalderens Oslo, et gravområde som var i bruk fra rundt slutten av 1000-tallet og frem til 1400-tallet.

Arkeologene var tidlig inne på tanken om at det her kunne befinne seg pestgraver.

– Kirkegårdsarealet knyttet til Nikolaikirken hadde blitt utvidet i den seneste delen av kirkegårdens bruk, altså i tiden rundt og etter svartedauden. Sannsynligvis var det en kombinasjon av årsaker til dette, som befolkningsvekst, krig, sult og sykdom – muligens i form av pest. Rundt 1400 så vi at gravene var trukket inn mot de tidligere grensene til kirkegården igjen, og dette kan tyde på at det har vært et fall i befolkningstallet, forteller utgravningsleder Mick Derrick.

– Endringene vi så i kirkegårdsarealet, gjorde at vi allerede under utgravingen lanserte teorien om at utvidelsen av kirkegården kunne være relatert til pest, utdyper NIKUs prosjektleder for Follobaneutgravingen Egil Lindhart Bauer.

Kart over utgravde strukturer i middelalderbyen Oslo
Kirkegård i middelalderbyen OsloKirkegården til Nikolaikirken er markert med rød sirkel. Utgravningsområdet for kirkegården er farget lyserødt. De øvrige områdene farget lyserødt er NIKUs utgravningsområder i forbindelse med Follobaneprosjektet 2013–18. (Illustrasjon Håvard Hegdal, NIKU)
Leter etter pestEn hodeskalle klargjøres for å få trukket to jeksler som skal brukes til DNA-prøver. (Foto: NIKU)
DNA-prøver skal tas av tenner fra middelalderskjeletter
PrøvetakingPinsett og skalpell måtte til for å tatt prøvene. (Foto: NIKU)

Analyser av historisk DNA påviste pest

CEES (Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis) ved Universitetet i Oslo ble kontaktet, og det er disse forskerne som nå står i spissen for den nye artikkelen.

CEES analyserte prøver fra tennene til ni skjeletter, men det var kun dette ene skjelettet som testet positivt for pestbakterien Y. pestis.

– Dette er første gang at forskere har påvist Y. pestis i et middelalderskjelett i Norge, og det er i seg selv interessant, sier Bauer.

– Men det var ikke mange skjeletter vi tok prøver av i denne omgangen, så det ville vært spennende å finne ut mer om flere av de over 500 år gamle Oslo-borgene som ligger her.

Med tanke på de enorme dødstallene pesten brakte med seg, er det nærliggende å tro at det finnes flere pestgraver i eller rundt gamlebyen.

Stort potensiale for videre forskning

For arkeologene er tydelige på at potensialet for videre forskning er stort.

Etter de store utgravingene i gamle Oslo de senere årene finnes det nå et omfattende arkeologisk materiale som kan gi oss mer kunnskap om livet i middelalderbyen.

– Det er gravd ut skjeletter fra hundrevis av individer, hvorav mange er godt bevarte, for eksempel skjelettet til denne mannen som døde av pest. Til tross for at han ikke lå langt under bakken, var det mulig å få gode resultater av DNA-analysene, sier Egil Lindhart Bauer.

– Dermed håper vi at det er gode muligheter for videre analyser og undersøkelser av dette materialet, avslutter han.

 

Saken er også publisert på forskning.no.

Referanser:

Derrick M: Follobaneprosjektet F04 Klypen Øst og Saxegaardsgata 15. Arkeologisk utgravning mellom Bispegata og Loenga. Middelalderparken og Saxegaardsgata 15 & 17, Oslo. NIKU Oppdragsrapport 40/2015. Norsk institutt for kulturminneforskning, Oslo 2018.

Jensen A. Ø: Osteologisk analyse av skjelettmaterialet fra Nikolaikirkens kirkegård. Follobaneprosjektet F04 Klypen Øst/Saxegaardsgata 15. NIKU Oppdragsrapport 160/2016. Norsk institutt for kulturminneforskning, Oslo

Namouchi A., Guellil M., Kersten O., Hänsch S., Ottoni C. Schmid B. V., Pacciani E. Quaglia L., Vermunt M., Bauer E. L., Derrick M., Jensen A. Ø., Kacki S., Cohn Jr. S. K., Stenseth C., Bramanti B.: Integrative approach using Yersinia pestis genomes to revisit the historical landscape of plague during the Medieval Period. Proceedings of the National Academy of Sciences, 26.11.2018, DOI: 10.1073/pnas.1812865115