Kartlegger skjult vannsystem i unikt kulturmiljø på Havrå

Havrå er et kulturmiljø uten sidestykke i Norge. Gården er fredet etter kulturminneloven § 20 og er et sjeldent eksempel på et klyngetun som ikke ble utskiftet da jordbruket ble lagt om på 1800-tallet.

Bosetningshistorien strekker seg langt tilbake i tid. Pollenanalyser viser spor etter husdyrhold allerede i eldre bronsealder, noe som er en tydelig indikasjon på jordbruksaktivitet. Senere har gården utviklet seg gradvis, blant annet gjennom oppdeling i flere bruk i middelalderen og tidlig nytid.

– Vi vet at gården var delt i to på 1300-tallet. Antallet bruk økte videre til først fire og så åtte på 1600-tallet, sier spesialrådgiver Marit Adelsten Jensen.

– Samtidig er det avgjørende at gården aldri ble skiftet ut. Det er grunnen til at vi fortsatt har dette helhetlige miljøet.

Det er fortsatt åtte bruk på gården, med en blanding av offentlige og private eiere.

På tunet finnes blant annet en middelalderbygning datert til 1504, og flere konstruksjoner med gjenbrukte bygningsdeler fra 1600-tallet. Sammen med landskapet rundt utgjør dette et sjeldent helhetlig historisk miljø.

Mye av kunnskapen om hvordan landskapet er brukt, er i ferd med å gå tapt. Det gjelder særlig vannsystemet på gården, de såkalte veitene. Dette er et nett av grøfter og steinlagte kanaler som leder vann ned mot tunet og videre ned til fjorden.

– Det å ha kontroll på vannet har vært helt avgjørende, både for jordbruket og for å beskytte bygningene, sier Jensen.

Veitene var viktige for å lede vann fra jorda for å unngå ras og jordsig i det bratte terrenget. I tillegg førte veitene vann inn i fjøsene, slik at de slapp å bære vann til dyrene fra bekken.

– Før visste man hvor disse veitene lå, det var daglig kunnskap. I dag er mye av denne kunnskapen borte.

Kunnskapen om hvor veitene lå ble tidligere overført fra generasjon til generasjon. Nå som deler av vannsystemet er ute av drift, trengs det moderne hjelp for å lokalisere veitene. Dette er avgjørende for å få rensket og vedlikeholdt dem i fremtiden.

For å finne spor etter systemet tar NIKU mange metoder i bruk.

– Hovedmetoden som vi tester ut er termalfoto med drone, sier prosjektleder Ole Fredrik Unhammer i NIKUs avdeling for digital arkeologi.

– Kameraet måler temperatur i bakken. Strukturer med vann eller stein kan ha en annen temperatur enn jorda rundt.

Forskjellene er tydeligst når temperaturen endrer seg, for eksempel fra dag til kveld. Steiner magasinerer og holder på varme mye lenger enn bakken rundt.

Ved å fly over området håper teamet å kartlegge store arealer og identifisere mulige spor etter dreneringssystemet.

Metoden er spesielt effektivt i det bratte og krevende terrenget på Havrå.

– Dronen gjør det mulig å dekke store områder uten at vi fysisk må gå gjennom hele landskapet.

Funnene fra dronen blir kontrollert med georadar. Dette er et system som viser strukturer under bakken.

– Vi undersøker områdene nærmere og ser om det faktisk er veiter, sier Unhammer.

Utstyret trekkes manuelt gjennom det bratte terrenget. Det er tungt arbeid, men gir sikre resultater.

– Fordelen med å kjøre dronen først, er at vi kan velge hvilke områder vi skal gå over med georadaren. Det sparer mye tid og krefter.

Hvis du vil lese mer om disse usynlige vannveitene, kan du se her.

Parallelt med kartleggingen av landskapet har NIKU også dokumentert deler av bebyggelsen på tunet, blant annet kvernhusene langs bekken.

– Vi bruker laserskanner og foto for å lage detaljerte 3D-modeller, forteller prosjektlederen.

– Resultatet er fotorealistiske modeller som gir svært presis informasjon om bygningenes form og konstruksjon.

Dette er viktig i et klyngetun som Havrå, der bygningene ligger tett samlet.

– Her er det høy brannrisiko. Da er det viktig å ha så god dokumentasjon som mulig, i tilfelle noe skulle gå tapt, sier han.

For Havrå handler arbeidet ikke bare om fortiden, men også om framtiden. Gården drives fortsatt etter førindustrielle prinsipper, med gamle husdyrraser, tradisjonelle redskaper og stedegne planter.

– Dette er kunnskap om hvordan man kan produsere mat lokalt, sier Jensen. – Det er også relevant for beredskap og bærekraft.

Digital dokumentasjon gjør det mulig å dele kunnskapen uten å belaste området.

– Havrå tåler lite slitasje. Digitale løsninger gjør at flere kan få tilgang, sier hun.

Prosjektet viser hvordan ny teknologi kan bidra til å forstå og forvalte historiske landskap på nye måter. Ved å kombinere droneteknologi, georadar og 3D-dokumentasjon avdekkes både fysiske strukturer og kunnskapsspor som ellers kunne gått tapt.

– Målet er ikke bare å dokumentere, men å gjøre kunnskapen anvendelig for formidling og vedlikehold, sier Unhammer.

På Havrå er det nettopp samspillet mellom historisk praksis og moderne metode som gjør dette mulig. Her møtes gamle driftsformer og ny teknologi. Det gir et godt grunnlag for å ta vare på kulturmiljøet for framtiden.

Er du interessert i å se hvordan livet på Havrå var på 50-tallet? Se Havråfilmen her.