Mongolske gjetere møter nye utfordringer. Samarbeid er avgjørende for å løse dem

I forskningsprosjektet Complexity, som er finansiert av europeiske forskningsmidler, studerer et forskerteam fra NIKU samarbeidsformer blant pastoralister flere steder i verden.

Et hovedspørsmål i prosjektet er hvordan store imperier oppstår fra små gjetergrupper. Og for å forstå det, må forskerne forstå hvordan gjetergruppene samarbeider.

Det er dette som har ledet Guro Lovise Hole Fisktjønmo fra NIKU til å studere khot ail – tradisjonelle mongolske gjetergrupper.

Mongolia er et av landene i verdens med mest areal per innbygger, og en befolkning på kun 3,5 millioner. Landet grenser til Russland i nord og Kina i sør og sør-øst.

Sommeren 2024 var Fisktjønmo på feltarbeid i Bat-Ulzii midt i landet, og denne sommeren i Tsagaannuur helt nord i landet.

– Selv om naturen var lik i begge studiestedene, med grønne elvedaler og slettelandskap, var det store forskjeller blant gjeterne. I Tsagaannuur var gjeterne generelt rikere, de bodde mer spredt og rikdommen var jevnere fordel.

Siden mye av Mongolia ligger høyt, med både høye og utstrakte platåer, er klimaet i landet også preget av det.

Vinterne er ofte lange og tørre, mens somrene er korte og varme. I et klima som dette er pastoralisme – dyrehold hvor man flytter dyrene etter tilgang til beite – ofte den mest gunstige måten å holde dyr. Men det er også en viktig del av mongolsk historie og identitet.

I århundrer har nomadiske husholdninger i Mongolia slått seg sammen i fleksible grupper på 2–10 familier for å dele arbeidsoppgaver som gjeting, flytting mellom sesongbeiter og barnepass, såkalte khot ail. Disse stilsvarer siidaen i den samiske reindrifta. Ordningen har røtter tilbake til 1100-tallet, og har overlevd både kriger og politiske omveltninger.

Etter kollektiviseringen under kommunismen forsvant khot ail, men ble gjenopplivet da landet gikk over til parlamentarisme i 1990.

– Vi har lite kunnskap om hvor viktig khot ail er i dag. Men etter å ha levd med og snakket med mongolske pastoralister, seg vi at samarbeidsformen fortsatt finnes, sier Fisktjønmo.

Den største fordelen med khot ail er å kunne samarbeid om oppgaver som er for arbeidskrevende for en enkelt familie å klare alene, som gjeting, slakting, klipping av ull eller flytting av dyr mellom beiter. Til forskjell fra reindriftssamene i Norge, har de flokker bestående av opptil fem dyrearter. Å samarbeide gir dem mulighet til å dele opp flokkene etter art eller alder.

– Det praktiske dyreholdet er der samarbeidet er aller tydeligst, forklarer Fisktjønmo. Og det vi har sett er at de aller fleste tilhører en khot ail.

Men samarbeidet i khot ail strekker seg utover det, og omfatter også mer dagligdagse oppgaver.

– Vi ser også at samarbeid om barnepass, melking, eller prosessering av dyreprodukter skjer mellom noen av familiene i en khot ail.

Samarbeidsformen er fleksibel og uformell, og varierer ut fra behov.

Fisktjønmos forskning viser at det ikke er en oppskrift på hvordan en khot ail fungerer. Hvor utstrakt samarbeidet er, om hvilke oppgaver og hvor mange familier som er med i en khot ail, varierer mye på tvers av de ulike regionene og sesongene.

– Vi ser at samarbeid er viktig for gjeterne, men det er usikker hvor viktig khot ailen faktisk er for samarbeidet.

Pastoralistisk levemåte trues derimot av en rekke faktorer.

– Klimaendringene fører til tørre beiter, vinterstormer og en lengre vår, som alt påvirker overlevelsen negativ for dyra.

Dette fører til dårligere beite mange steder, og mange gjetere flytter til områder med bedre beite nærmere byene. Dette fører til overbeite og begrenser muligheten til mellom sesongene som har vært avgjørende for å sikre nok mat til flokken gjennom året.

Samtidig er utdanning blitt viktigere, noe som gjør at familien ofte splittes opp slik at barna bor sammen med mor eller øvrig familie i skoleåret. Dermed tar de mindre del i gjeterhverdagen.

– Klimaendringene, urbanisering, konkurranse med jordbruk og gruvedrift skaper store utfordringer for de Mongolske gjeterne, i likhet med pastoralister over hele verden. Å forstå mer forstå mer om hvordan de samarbeider er viktig får å ivareta denne levemåten.

I møte med klimaendringer, overbeite og sosiale endringer, er samarbeid løsningen.

– Samarbeid mellom gjeterfamiliene ser ut til å være avgjørende, men framtiden avhenger av hvordan gjetere tilpasser seg de nye sosiale og klimamessige forholdene, sier Fisktjønmo.