Ruinen av Steinvikholm slott i Stjørdal kommune, Trøndelag fylke, går tilbake til 1500-tallet og er direkte knyttet til Norges siste katolske erkebiskop Olav Engelbrektsson.  

Slottet var den katolske kirkens siste skanse i Norge ved reformasjonen i 1537. Fortidsminneforeningen har eid ruinen siden 1894, og i deres regi har den delvis blitt restaurert og forskjellige undersøkelser gjennomført.

Borggården er den eneste delen som ikke er fullstendig utgravd arkeologisk. 

– Bakken i ene hjørnet i borggården har sunket sammen, og det har vært spekulert i om det skjuler seg en kjeller eller andre strukturer i den sentrale borggården, sier Merethe Skjelfjord Kristiansen, daglig leder i den trønderske avdeling i Fortidsminneforeningen. 

– Vi var nysgjerrige på om vi også kunne lokalisere en kalkkule som etter sigende skulle ligge ved den østre ytre mur, sør for vanntårnet. 

For å få en oversikt over potensielle strukturer i bakken fikk NIKU i 2023 oppdraget til å gjennomføre georadarundersøkelser ved den indre borggård og utenfor østmuren. Undersøkelsene er muliggjort gjennom støtte fra Trøndelag fylkeskommune over statsbudsjettets tilskuddsmidler til ruiner og anlegg fra middelalderen. 

Arkeologene Manuel Gabler og Dag-Øyvind Engtrø Solem fra NIKU gjorde georadarundersøkelser og droneopptak. Bildene dannet grunnlaget for en digital landskapsmodell samt 3D -modell av selve borganlegget. 

– Vi er kjempefornøyde med resultatene, forteller NIKUs prosjektleder Manuel Gabler. 

– Vi ser fragmenterte spor av den forventede kalkkulen som indikerer at den hadde en rektangulær form, var bygd av stående stolper og muligens var kledd med treplanker. 

– Videre kan vi identifisere deler av veien til den gamle broen som tydelig vises i georadardataene. I den sentrale delen av borgen antyder GPR-dataene en 2 x 2 meter stor brønn, forklarer han. 

Men det mest oppsiktsvekkende funnet er spor av ukjente fundamentrester i den sentrale borggården, på rundt 80 cm. dybde.  

Disse strukturenes orientering sammensvarer ikke med slottets, men tolkes uansett som rester av en bygning. Disse er delvis fragmenterte, men størrelsen antyder en dimensjon på omtrent 8 x 7 meter. 

– Fundamentrester av en mulig bygning i den sentrale borggård er kjempespennende, fordi dybde og orientering antyder at de kan være eldre enn selve slottet, sier Øystein Ekroll fra Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Han er ekspert i nordisk middelalderarkeologi og var med på å ta initiativ til prosjektet i forbindelse med en ny bok om anlegget. 

Dessverre kan georadardataene ikke gi videre informasjon om bygningens datering eller funksjon. Utfyllende undersøkelser i tilliggende rom viser at strukturen ikke fortsetter og er konsentrert til borggården.

Ifølge Ekroll er det mulig at bygningen fulgte den naturlige terrengformasjonen da den ble bygd. Alternativt kan det ha vært fundamentet til en midlertidig «bygghytte» eller verksted som ble brukt under slottets bygging og senere ble revet.  

Rapporten om georadarundersøkelsene er ferdig og tilgengelig her.