Tuneskipet må ha vært en rask seiler som også fungerte brukbart som roskip Illustrasjon av Karl-Fredrik Keller, basert på Knut Paasches rekonstruksjon.

Ny publikasjon bringer Tuneskipet ut i verden

Tuneskipet ble funnet allerede i 1867, men hvordan det så ut og hvilken bruk det har hatt var lenge et mysterium. Over 150 år etter skipsfunnet lagde arkeolog og forsker Knut Paasche en digital rekonstruksjon av skipet som ga svar på mange av gåtene.

Synes du denne saken er like spennende som oss? Del denne saken Facebook Twitter

– Sammen med Gokstadskipet og Osebergskipet er Tuneskipet de tre eneste velbevarte gravfunnene av vikingskip i Norge, og dermed en unik kilde til forståelsen av det norrøne samfunnet, forteller arkeolog og forsker Knut Paasche.

Paasche er leder for NIKUs avdeling for digital arkeologi, og leverte i 2010 landets første doktogradsavhandling om vikingskip. I forskningen på Tuneskipet tok han i bruk nye digitale metoder for å dokumentere og rekonstruere skipet.

Nylig publiserte han en artikkel om selve skipet og rekonstruksjonsmetodene for et internasjonalt publikum, i «The Tune Ship Reconsidered» i tidsskriftet The International Journal of Nautical Archeology.

Laserskanning av TuneskipetDa denne metoden ble tatt i bruk for dokumentere Tuneskipet var det første gang laserskanning ble gjort på et norsk kulturminne. Figur: K. Paashe, 2010.
Knut Paasche, NIKU
Knut Paasche skrev Norges første doktorgrad om vikingskipPaasche leder i dag NIKUs avdeling for digital arkeologi

Tuneskipet var dårlig bevart

Tuneskipet ble funnet på gården Haugen nær Sarpsborg i 1867. Det lå i en av Skandinavias aller største gravhauger, med 4 meters høyde og hele 80 meters diameter.

Deler av gravgavene var dekorert med dyreornamentikk, og i skipsgraven fant man blant annet tekstiler, våpen, skjelettene fra tre hester, og levningene etter ett menneske. At den gravlagte var en person av høy rang, er det ingen tvil om. Men et av de store spørsmålene har vært skipets konstruksjon og hvordan det ble brukt.

– Tuneskipet var dårlig bevart sammenlignet med Oseberg- og Gokstadskipene, og flere deler av skipet var råtnet bort da det ble funnet. I tillegg var dokumentasjonen som ble gjort under utgravningen på 1860-tallet tynn. Resultatet er at det lenge var et mysterium hvordan skipet faktisk har sett ut

I den nye forskningsartikkelen tar Paasche for seg den delen av avhandlingen som omhandler selve skipet. Kunne Tuneskipet la seg rekonstruere, var det et havgående skip på lik linje med Gokstad- og Osebergskipene, og hvordan har det i tilfelle sett ut?

Digitale metoder kombinert med håndverkskunnskap

Paasches digitale rekonstruksjon av Tuneskipet var den første gangen laserskanning ble brukt til dokumentasjon av et kulturminne i Norge, og det var den første gangen dette ble gjort innenfor skipsarkeologien. I årene etterpå har metoden blitt en naturlig del av verktøykassa i NIKUs arbeid med dokumentasjon av kulturminner.

For Paasche var det også viktig å se den digitale dokumentasjonen i sammenheng med andre vikingskipsfunn, og ikke minst tradisjonskunnskap om båtbygging.

– Laserskanning ble brukt til å lage helt ny dokumentasjon av skipet, og jeg utarbeidet nye tegninger. Norsk trebåtbygging kan følges fra dagens tradisjonsbyggere og mer enn tusen år tilbake i tid. Nettopp denne kombinasjon av arkeologisk tolkningarbeid, gammel kunnskap igjennom tradisjonen og nyere dokumentasjonsmetoder var det som skulle til for å løse gåten Tuneskipet.

 

Restene etter TuneskipetSkipet slik det står utstilt på Vikingskipshuset i Oslo. Foto: Atle J. Johnsen
Plantegning av skipetTuneskipet er flatere i bunnen og har et annet lengde-bredde-forhold enn Osebergskipet og Gokstadskipet.

Tusenvis av skip – få kilder

En konklusjon etter rekonstruksjonen er at Tuneskipet skiller seg på mange måter ut fra Gokstad- og Osebergskipene. Alle skipene er riktignok klinkbygd, men Tuneskipet skiller seg ut med et litt annet lengde-bredde-forhold, og er noe flatere i bunnen en de andre skipene.

– Tuneskipet må ha vært en rask seiler som også fungerte brukbart som roskip. Kanskje vi skal kalle det et hurtiggående kurérskip, først og fremst ikke bygget for last, men for å flytte mange mann raskt over korte eller lengre distanser, sier Paasche.

Langs norgeskysten har det sannsynligvis seilt flere tusen skip i vikingtiden. Derfor er Tuneskipet, Gokstadskipet og Osebergskipet, men også nyere skipsfunn som de fra Gjellestad og Edøy unike kilder til norsk båttradisjon, vikingtid og kysthistorie generelt.

– Studier av disse og andre skipsfunn er særdeles viktig dersom vi skal komme nærmere forståelsen av vikingtidens handel, herjinger og ekspansjon over store sjødistanser, avslutter Paasche.