Hva skjer når industriområder omformes til by?
Klosterøya i Skien har i løpet av få år blitt omforma fra industriområde til en moderne bydel med skole, kontorer, boliger og kafeer. Hvordan planlegges denne type bytransformasjoner og hvordan vektlegges kulturminner i prosessene? Dette skal forskningsprosjektet ADAPT gå i dybden på de kommende tre åra.
Klosterøya i Skien er sammen med Verket i Moss prosjektets to hovedeksempler. Fra midten av 1800-tallet og fram til for tretten-fjorten år siden var det treindustri på Klosterøya. Øya ligger midt i Skienselva og nær resten av Skien sentrum, og når industrien ble lagt ned bestemte Skien kommune raskt at de ville utnytte arealet til utvikling av byen.
– Omformingen av Klosterøya begynte i andre halvdel av 2000-tallet, og er en del av «Skien 2020», kommunens handlingsplan med mål om mer aktivitet i Skien sentrum, forteller etnolog og forsker Grete Swensen, som leder prosjektet.
Denne type gjenbruk av historiske strukturer har hun og resten av ADAPT-teamet fått midler fra Norges forskningsråd til å se nærmere på.
ADAPT er finansiert av Norges forskningsråd gjennom MILJØFORSK-programmet.
Foruten NIKU består forskningsgruppa av forskere fra SINTEF, Transportøkonomisk institutt (TØI) og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).
Elementer av industriarv
Det nye Klosterøya huser nå blant annet en videregående skole, moderne leilighetskomplekser, kontorbygg, og en kunsthall. Sistnevnte, Spriten, er Unions tidligere trespritfabrikk, og kanskje det tydeligste eksempelet på at et bygg får en helt ny funksjon.
– Spriten har blitt et slags flaggskip for Skiens satsing som kunstnerby, med utstillingslokaler, arbeidsrom, og egne stipendordninger, sier hun.
Selv om ivaretakelse av kulturminner ikke var hovedformålet i Skien kommunes handlingsplan, gir kulturminnene likevel en egen stedsidentitet og en tilknytning til fortiden, som Swensen tror er med på å gjøre området mer attraktivt.
En internasjonal trend
Forskningsprosjektet har en internasjonal gruppe eksperter på byplanlegging, arkitektur og kulturminner som rådgiver på prosjektet. Nettopp det at denne type ny bruk av tidligere industriområder er en del av en internasjonal trend gjør denne gruppa spesielt relevant.
– Mange av de de tradisjonelle industribedriftene har i løpet av de siste 20-30 årene lagt om driften sin, slik at mange lokaler står tomme. Parallelt med dette øker befolkningen og det er knapt med arealer i sentrale strøk. Denne prosessen har skjedd parallelt i mange post-industrielle land, og også i Norge har man satt potensialer i de forlatte industriområdene
Noe av de forskerne i ADAPT-prosjektet ser på er planprosessene. I hvor stor grad anses kulturminner som verdifulle i seg selv når et område skal få ny bruk? Og hvilke deler av industriarven vektlegges?
– Ulike premisser ligger gjerne til grunn for at omformingen igangsettes, og graden av endring i området varierer. Det er interessant å se på hvorfor mange av omformingsprosjektene likevel er påfallende like i resultat, legger Swensen til.
Håper å kunne bidra til klimavennlig gjenbruk
Et av målene ved prosjektet er også å se på hvordan gjenbruk av eksisterende bygningsmasse kan være et godt klimatiltak.
– Industriminnene er ikke bare med på skape en stedsidentitet eller er økonomisk gunstige å gjenbruke. Det er ofte også fornuftig miljømessig å tilpasse eksisterende bygningsmasse over å bygge nytt.
I tillegg til NIKU består prosjektgruppa av forskere fra Transportøkonomisk institutt, SINTEF og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.
Arbeidet i ADAPT kan følges nærmere på prosjektets nettsider.