Basert på både geologi, historiske kilder og arkeologi, antar arkeologene fra Norsk institutt for kultuminneforskning (NIKU) at feltet i Bispevika omfatter havneutvikling fra 1300- til 1600-tall, som er hovedsakelig senmiddelalderen og renessansen.

– Vi prøver først og fremst å finne ut hvordan området så ut i middelalderen, for det finnes ingen kart eller troverdige tegninger av hverken byen eller havna. Det er heldigvis bevart mange ulike spor etter det gamle havnemiljøet. Skipsvrak, fundamenter og avtrykk etter brygger, lag av ballast, flis, kloakk og avfall, sier Håvard Hegdal som er NIKUs prosjektleder for utgravningen i Bispevika syd.

Kan stamme fra før 1350

Boreprøver viser at deler av området kan stamme fra tiden før år 1350, og dette gir arkeologene  mulighet til å studere hva svartedauden gjorde med byen.

– Ble vannet i fjorden renere etterpå, eller kan vi finne forlatte bryggeanlegg og båter? Kilder fra andre byer forteller til og med om skip som sank med både last og døde sjømenn – men sjansene for å finne noe slikt er neppe altfor store, sier Hegdal

– Gjenstander vi finner i havna har ligget urørt på havbunnen, og det kan lett dukke opp fantastiske museumsobjekter, sier Hegdal .

Arkeologene prøver også å finne ut mer om både kosthold og natur, og samarbeider med forskere ved Institutt for Biovitenskap ved Universitetet i Oslo om analyse av DNA av spesielle arter dyr og planter.

Arkeologisk ingeniørvirksomhet

Utgravningen i Bjørvika er krevende, med leire, trange sjakter og anleggsmaskiner. Det er avansert ingeniørarbeid å bygge her, for trykket fra kvikkleira krever kraftig avstiving av byggegropa.

– Dette gjør at utgravningsområdet må deles opp i smale skiver, og skip og brygger må fjernes stykkevis, sier Hegdal

Men til tross for at arkeologene aldri får sett disse strukturene hele i felt, kan de gjenskape dem som 3D-modeller etter hvert som de graver dem vekk.

Til slutt vil de være tilgjengelige for alle som vil se nærmere på funnene fra utgravningen.