Hvalfangergravene på Svalbard avslører den menneskelige prisen bak Europas første oljeindustri

Ved gravplassen Likneset i Smeerenburgfjorden på Svalbard har forskere fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Oslo universitetssykehus (OUS) undersøkt levningene etter menn som døde under hvalfangst på 1600- og 1700-tallet. Skjelettene viser tydelige spor etter tungt fysisk arbeid, ensidig kosthold, sykdom og langvarig belastning – ofte fra svært ung alder.

– Skjeletter som materiale er helt spesielt fordi det gir oss tilgang til kroppen som historisk arkiv. Vi kan se hvordan arbeid, kosthold, sykdom og arbeidsmigrasjon faktisk har satt spor i menneskene som deltok i hvalfangsten, sier Lise Loktu, forsker og prosjektleder ved NIKU.

Nå er imidlertid det unike materialet truet av eskalerende erosjon og nedbrytning som følge av klimaendringene på Svalbard.

Likneset er den største gravplassen på Svalbard. Her er levninger etter hvalfangere bevart i permafrost, sammen med tekstiler, trekister og andre organiske materialer som normalt sjelden overlever i arkeologiske sammenhenger. Nå er dette i ferd med å endre seg.

Studien bygger på analyser av 20 individer gravd ut i tre perioder: 1985–1990, 2016 og 2019. Det gjør det mulig å undersøke helseforholdene til menneskene som ble gravlagt her og hvordan bevaringsforholdene på gravplassen har endret seg over tid.

Materialet forteller ikke bare om død og begravelse i Arktis, men også om arbeidsliv, mobilitet, helse og levd erfaring i en periode da europeisk hvalfangst utviklet seg til en stor internasjonal næring.

– Det har vært spesielt viktig for oss å dokumentere patologi, altså skader og sykdomsspor i skjelettene, for å forstå hvordan denne industrien påvirket livene deres, sier Loktu.

Tidlig moderne hvalfangst i Arktis var blant Europas første store energi- og ressursnæringer. Før fossilalderen var hvalolje en ettertraktet råvare, brukt til blant annet belysning, oppvarming, såpe og smøring.

Likevel vet vi fortsatt overraskende lite om hvordan dette arbeidslivet faktisk påvirket menneskene som deltok i det – vanlige arbeidsfolk hvis liv sjelden er belyst i skriftlige kilder.

Her skiller Likneset-materialet seg ut. Fordi levningene er så godt bevart, kan forskerne studere helse, ernæring, arbeid og livsløp på en måte som sjelden er mulig for denne gruppen.

– Dette er et unikt materiale, også internasjonalt. Det gir oss en mulighet til å undersøke tidlig moderne arbeidsliv helt ned på kroppsnivå. Det gjør at gravplassen blir viktig for mer enn Svalbard-forskningen, men også i større spørsmål om arbeid, mobilitet og helse i Europas tidlige globale økonomi, sier Loktu.

Forskerne fant omfattende tegn på hard fysisk og repetitiv belastning i store deler av skjelettet. Særlig tydelig er slitasjen i skuldre, overarmer, kragebein, brystparti, ryggsøyle, hofter, knær og føtter.

Mange av individene har forandringer i skuldre og øvre brystparti, inkludert belastningsspor ved kragebein, brystbein og skulderledd. Dette tyder på gjentatt tung bruk av overkroppen – kanskje knyttet til løfting, trekking, roing, håndtering av tauverk og annet hardt fysisk arbeid om bord og i fangstarbeidet.

Ryggsøylen hos flere av hvalfangerne har også tydelige tegn på belastning. Flere har slitasjeforandringer, leddforandringer og skader i virvlene som vanligvis forbindes med tung og repetitiv fysisk aktivitet. Slike endringer forekommer ikke bare hos eldre individer, men også hos unge voksne.

– Noe av det mest interessante ved materialet er nettopp aldersprofilen. Dette er ikke bare eldre menn med et langt liv bak seg. Mange døde svært unge, men hadde likevel tydelige spor etter hard belastning, sykdom og fysisk stress, sier medforfatter Elin Therese Brødholt som er rettsantropolog ved OUS.

Forskerne fant også omfattende tegn på fysiologisk stress og sykdom. Nesten alle individene hadde skjelettforandringer som er forenlige med skjørbuk, altså alvorlig eller tilbakevendende mangel på vitamin C.

– Dette var en kjent og fryktet lidelse blant sjøfolk og hvalfangere på denne tiden, og kunne føre til svekkelse, smerter, blødninger og i verste fall død, sier Brødholt.

Sporene peker mot ernæringsmessige belastninger som trolig hang sammen med lange sjøreiser, ensidig kost og lite tilgang på fersk mat.

I tillegg viser tennene at mange hadde opplevd stress i barndommen. Hos over halvparten av individene fant forskerne emaljedefekter – små forstyrrelser i tannemaljen som oppstår når kroppen utsettes for sykdom, feilernæring eller annen alvorlig belastning i oppveksten.

– Samlet tegner dette et bilde av menn som jobbet under ekstreme forhold i Arktis, men som i mange tilfeller også ser ut til å ha hatt krevende oppvekstvilkår før de kom dit, sier Brødholt.

Arktisk hvalfangst må ha vært blant Europas mest krevende og risikofylte sjønæringer på denne tiden. Arbeidet foregikk i kulde, vind og fuktighet, og besto av tungt manuelt arbeid. Hval skulle lokaliseres, jaktes, slepes, bearbeides og lastes under ekstreme forhold, ofte over lange sesonger.

Mange av hvalfangerne hadde belastningsforandringer flere steder i kroppen samtidig. Det tyder på at slitasjen ikke skyldtes én enkelt skade, men et arbeidsliv preget av gjentatt tung belastning.

– Selv om vi sjelden kan peke på en sikker dødsårsak, tyder materialet på at mange døde med betydelig helsemessig sårbarhet. Det ser ut til å være summen av sykdom, ernæringsmangel, fysisk belastning og langvarig stress som har preget disse kroppene, sier Brødholt.

Forskerne forteller at menneskene som ble gravlagt her ikke nødvendigvis tilhørte én enkelt nasjonal gruppe. Både historiske kilder og biomolekylære analyser tyder på at dette var en transnasjonal arbeidsstyrke, rekruttert fra ulike deler av Europa.

Foreløpige isotopanalyser fra Likneset tyder på at noen har vokst opp i områder som samsvarer med dagens Nederland, mens andre ser ut til å ha hatt bakgrunn fra norske kystområder, særlig langs vest- og nordkysten.

Dette passer godt med det vi vet om tidlig arbeidsmigrasjon mellom Norge og Nederland i denne perioden – en historie som er kjent fra skriftlige kilder, men fortsatt lite belyst gjennom arkeologiske og biologiske levninger.

– Dette gjør gravplassen ekstra interessant. Vi ser konturene av en arbeidsstyrke der mennesker fra ulike deler av Europa møttes i Arktis, sier Loktu.

Samtidig viser studien at gravplassen på Likneset er under press. Sammenligninger mellom utgravninger fra 1980-tallet og nyere undersøkelser viser at tekstiler og andre organiske materialer er blitt langt dårligere bevart.

Tining av permafrost, mindre havis og økt nedbør fører til at kystlinjen brytes ned i et stadig raskere tempo og ødelegger en rekke kulturminner.

– Når disse gravene brytes ned mister vi et helt arkiv over menneskers liv, helse, arbeid og bevegelser i fortiden som sjeldne er bevart andre steder, sier Loktu.

Mens naturendringer i Arktis overvåkes tett, har kulturminner lenge hatt en mer perifer plass i både forskning, forvaltning og politiske strategier. Det er problematisk, mener forskerne, fordi nettopp slike steder kan gi unik kunnskap om både fortidige samfunn og pågående miljøendringer.

Likneset viser hvor raskt slike arkiv kan gå tapt – og hvor mye de fortsatt har å fortelle.

– Kulturminnene på Svalbard må i mye større grad inn i klimaarbeidet og i politiske prioriteringer. Hvis ikke risikerer vi å miste noen av de mest unike kildene vi har til både menneskelig historie og klimaendringenes konsekvenser i Arktis, sier Loktu.