Svalbardtraktaten 100 år: Industriarv i et arktisk landskap

En engelsk versjon av denne teksten stod først på trykk i Bulletin No. 109 av The International Committee for the Conservation of the Industrial Heritage Bulletin.

Den 14. august 2025 markerer 100 år siden Svalbardtraktaten trådte i kraft. Traktaten ble undertegnet 9. februar 1920 og har siden blitt ratifisert av 45 land. Den sikrer Norges «fulle og uinnskrenkede» suverenitet over Svalbard, samtidig som den stiller klare krav til hvordan området skal forvaltes.

Den polare øygruppen Svalbard har vært gjenstand for ressursutnyttelse i flere hundre år. På 1600- og 1700-tallet drev nederlandske og engelske hvalfangere intensiv fangst i området. Rundt midten av 1700-tallet begynte russiske fangstmenn å overvintre på øyene, hovedsakelig for å jakte på pelsdyr – en praksis som norske fangstmenn tok opp fra midten av 1800-tallet og som fortsatt foregår i begrenset omfang.

På begynnelsen av 1900-tallet startet flere nasjoner, blant dem England, Skottland, USA, Sverige, Russland og Norge, med utforskning og utvinning av mineraler. Sporene etter disse aktivitetene finnes fortsatt spredt over hele øygruppen og utgjør viktige elementer i Svalbards kulturelle landskap.

Kullgruvedrift fortsatte i Longyearbyen helt frem til nylig, og restene etter denne industrien preger fortsatt byen. Selv om all kullgruvedrift nå er avsluttet – med unntak av den russiskdrevne gruven i Barentsburg – er de fysiske sporene etter denne epoken fortsatt tydelige i det arktiske miljøet.

Norske myndigheter har, gjennom Svalbardtraktaten, forpliktet seg til å bevare disse kulturminnene. Alle kulturminner fra før 1. januar 1946 er automatisk fredet gjennom Svalbardmiljøloven.

Bevaring av Svalbards industrielle kulturarv byr på store tekniske og økonomiske utfordringer. Disse kulturmiljøene genererer ikke direkte inntekter, men krever omfattende ressurser for vedlikehold. Strukturene er store og komplekse, og utsettes for kraftige naturkrefter som bidrar til rask forringelse. Vedlikehold som tidligere var en del av den daglige driften, har etter gruvestengningene blitt en kostbar og krevende oppgave.

Samtidig går kunnskap om infrastrukturen og vedlikeholdet gradvis tapt, og forfallet skjer stadig raskere. Mange kulturminner står i fare for å forsvinne, og det er et akutt behov for bærekraftige og innovative løsninger for bevaring.

Turisme er i dag en av Svalbards viktigste næringer. Kulturminner knyttet til industri, fangst og vitenskapelige ekspedisjoner spiller en sentral rolle i å tiltrekke besøkende. I Longyearbyen har myndighetene valgt å støtte bevaringen av industriarven gjennom Svalbardmiljøfondet, som finansieres av en besøksavgift innkrevd fra alle som ankommer øygruppen.

Like utenfor Longyearbyen står Gruve 6 fortsatt med sine imponerende installasjoner, og taubanesystemet som en gang forbandt flere gruver i området, står igjen som et tydelig vitnesbyrd om den industrielle epoken.

I Svea, sør for Longyearbyen, valgte myndighetene en annen tilnærming. Etter at gruvedriften ble avsluttet i 2016, ble hele området ryddet og tilbakeført til naturen, i tråd med Svalbardmiljøloven. Gruvevirksomheten i Svea har vært viktig for å hevde norsk suverenitet på Svalbard, og har stor symbolsk og kulturell betydning både lokalt og nasjonalt.

For å bevare minnene fra Svea foreslo NIKU et digitalt dokumentasjonsprosjekt. Før området ble restaurert, ble det utviklet en omfattende digital modell av gruvesamfunnet. Denne modellen gir en virtuell opplevelse av stedet etter fjerningen, og vil bli tilgjengelig via en dedikert nettside og delvis integrert i Gruve 3-museet i Longyearbyen.

Eksempelet fra Svea viser hvordan ulike strategier kan brukes for å bevare Svalbards industrielle kulturarv. Likevel gjenstår store utfordringer. Mange kulturminner forfaller raskt, og innsatsen for å bevare dem er begrenset. Det er derfor et presserende behov for nye og bærekraftige løsninger, slik at denne viktige delen av Svalbards historie ikke går tapt.