Jønndalen i Nore og Uvdal Kultur- og naturmangfoldet på Hardangervidda er formet av dyrehold og menneskelig aktivitet. Foto: Véronique Simon, NIKU

Vil bygge tillit mellom lokalbefolkning ved Hardangervidda og forvaltningen

I forskningsprosjektet Parkas ønsker forskerne å bygge tillit mellom lokalbefolkning i fjellbygdene ved Hardangervidda og forvaltningen.

Synes du denne saken er like spennende som oss? Del denne saken Facebook Twitter

De som lever ved og av Hardangervidda til daglig er kanskje de som vet aller mest om hvordan man forvalter kultur og natur i nasjonalparken og i randsonen av den på en bærekraftig måte, forteller prosjektleder Véronique Simon.

Derfor er det synd at lokalbefolkninga ofte opplever å ikke bli hørt av nasjonale myndigheter som forvalter parken. Med forskningen vår ønsker vi å bidra til å opprette det tillitsforholdet som behøves for at Hardangerviddas unike naturmangfold og kulturarv tas vare på.

Forskningsprosjektet Parkas er støttet av Norges forskningsråds MILJØFORSK-program. Les mer om prosjektet på parkas.niku.no.

Dr. Véronique Karine Simon
Prosjektleder Véronique SimonSimon fra NIKU har sammen med kollegaer i NIBIO og NINA intervjuet innbyggerne i fjellbygdene i randsonen av Hardangervidda.

Norsk institutt for kulturminneforskning har sammen med Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) og Norsk institutt for naturforskning (NINA) intervjuet lokalbefolkninga i Nore og Uvdal om hvordan de til daglig opplever det å leve ved en nasjonalpark. I tillegg har forskere fra NIVA og Nordlandsforskning gjort lignende arbeid i forbindelse med Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark.

Forskningsprosjektet, som er støttet av Norges forskningsråd, er nå inne i sitt siste år.

Nylig presenterte forskerne de foreløpige resultatene for innbyggerne i kommunen. Ønsket deres var å å få tilbakemelding på om konklusjonene de har trukket så langt stemmer overens med hverdagen til befolkninga i fjellbygdene.

Et sentralt emne i tilbakemeldingene er opplevelsen av å ikke bli lyttet til og løftebrudd.

Et tema som fortsatt preger forholdet mellom innbyggere og sentral forvaltning, er hvilke løfter som ble gitt da Hardangervidda fikk nasjonalparkstatus på begynnelsen av 1980-tallet. Mange føler at selv om de ble lovet muligheten til å fortsette med dyrehold og bruk av vidda som fiske-, jakt- og matproduksjonsområde, så har det gradvis kommet flere og flere begrensninger som i praksis gjør dette vanskelig, forteller Bjørn Egil Flø fra NIBIO.

Bjørn Egil Flø og Bolette Bele fra NIBIOSosiolog Bjørn Egil Flø og vegetasjonsøkolog Bolette Bele fra NIBIO presenterte nylig foreløpige forskningsresultater for innbyggerne i Nore og Uvdal.
Beite bevarer åpent landskapAt husdyr beitet i fjellet og på setervollene gjør at landskapet forblir åpent, som her i Jønndalen, Nore og Uvdal. Foto: Bolette Bele, NIBIO

Naturmangfold og kulturarv avhengig av menneskelig aktivitet

Som en del av prosjektet har forskere også kartlagt kulturminner og naturmangfold i randsonen av og på Hardangervidda. At aktiviteten på og ved vidda har vært knytta til seterbruk, utmarksbruk, reindrift og fedrifter er godt synlig om man først vet hva man skal lete etter.

Mange av plantene, insektene og andre former for naturmangfold i området er i stor grad knyttet til menneskelig aktivitet. Langs krøtterstiene finner vi for eksempel mange plantearter som dyra frakter med seg i form av frø, sier Bolette Bele fra NIBIO.

Kulturbetinga naturtyper som setervoller, slåttemyrer og beiteskoger er formet av at mennesker har brukt området over en lang tidsperiode. På samme vis bærer fysiske kulturminner og immateriell kulturarv i området preg av menneskelig aktivitet og utnyttelse av naturressursene.

Seterbygg, steinbuer, felæger og fangstgroper er eksempler på fysiske kulturminner. Men enda mer omfattende er den praktiske og erfaringsbaserte kulturarven og kunnskapen som folk har tilegnet seg over tid. Kunnskap om hvor det er gode beiteforhold, hva plantene kan brukes til, og at stedsnavn som eksempelvis Venegrøstulen forteller om gode vekstforhold, er eksempler på immateriell kulturarv. Denne kulturarven forsvinner hvis tradisjonene opphører og kunnskapen ikke overføres til neste generasjon, forteller Bolette Bele og Véronique Simon.

Blir det vanskelig for innbyggerne i de nærliggende kommunene å bruke vidda til dyrehold og matproduksjon, så forsvinner også store deler av det biologiske mangfoldet og den atypiske kulturarven av fjellbygda, konkluderer de tre forskerne.

Mål om å gi gode råd til forvaltningen

Parkas-prosjektets studier av Hardangervidda og samtaler med innbyggerne i Nore og Uvdal eksemplifiserer kompleksiteten i forvaltningen av nasjonalparker. Også turismens påvirkning på området adresseres i prosjektet. Denne tematikken få tilbakemeldinger fra innbyggerne i Nore og Uvdal senere i vinter.

Véronique Simon håper at når prosjektet avsluttes, så har de noen konkrete råd å gi myndigheter med overordna ansvar for forvaltningen av norske nasjonalparker.

Tillit mellom lokalbefolkning og sentrale myndigheter er helt nødvendig. Det er nøkkelen for å forvalte parkene på en bærekraftig måte som gir rom for både næringsdrift, turisme og ivaretakelse av natur- og kulturav. Vårt mål er å bidra til å bygge opp denne tilliten, sier Véronique Simon.

Har du innspill til forskerne?

Ta gjerne kontakt på:

  • Véronique Simon, landskapsarkitekt og prosjektleder, Norsk institutt for kulturminneforskning: veronique.simon@niku.no
  • Bjørn Egil Flø, sosiolog, Norsk institutt for bioøkonomi: bjorn.flo@nibio.no
  • Bolette Bele, vegetasjonsøkolog, Norsk institutt for bioøkonomi: bolette.bele@nibio.no