Etablering av sentre for verdensarven

Bilde: Urnes stavkirke. Foto: NIKU.

Marit Myrvoll. 2010. Etablering av sentre for verdensarven. – NIKU Rapport 37: 27.

ISSN 1503-4895
ISBN 978-82-8101-083-3

Rapporten er publisert som pdf-fil. Innbundet utskrift kan evt. kjøpes fra NIKU.

Sammendrag
I dag er det ingen av de sju norske verdensarvstedene som har det som betegnes som et eget senter for verdensarven. Utredningen omhandler grunnlaget for etablering av slike sentre, og presenterer et grunnlagsmateriale for Miljøverndepartementets arbeid med utviklingen av en statlig politikk på feltet. Med utgangspunkt i UNESCOs konvensjon for vern av verdens kultur- og naturarv (1972) (Verdensarvkonvensjonen) og nasjonale politiske dokumenter, omhandles ulike aspekter av potensielle verdier ved sentre for verdensarven, både når det gjelder lokal forankring og utvikling, internasjonale forhold og en eventuell samlokalisering med etablerte nasjonalparksentre. I tillegg drøftes statens konvensjons¬forpliktelser på dette feltet.

Rapporten gir ei framstilling av hva virksomheten ved slike sentre kan inneholde av aktiviteter og tilbud, sett fra de enkelte verdensarvstedenes ståsted. Sentre for verdens¬arven bør ha fokus og forpliktelser både innen forvaltning, formidling og forskning i relasjon til verdensarven, samt orientere seg nasjonalt og internasjonalt innen kulturarv-feltet.

Det lokale og det globale perspektiv har sitt møtested i verdens natur- og kulturarv. Verdensarvstedene er forskjellige, samtidig som alle har som felles målsettinger: vern, bevaring, formidling og forskning. Disse må ses som gjensidig avhengige av hverandre. I tråd med regjeringens politikk hører det med til målsettingen å utvikle lokalsamfunnene hvor de ulike verdensarvstedene er lokaliserte.  En totalforvaltning av verdensarvstedene bør gjenspeile alle disse perspektivene. Rapporten konkluderer med at en etablering av sentre for verdensarven vil kunne realisere disse målsettingene.

Metodisk har rapporten hovedsaklig basert seg på intervjuer med tilsatte på ulikt nivå innen forvaltningen av verdensarvsteder, i tillegg til dokumentstudier.