NIKU Tema 31
ISSN 1503-4909
ISBN 978-82-8101-077-2

Sammendrag
I dagens byutvikling gjør ulike drivkrefter seg gjeldende, og det er ikke uvanlig at det oppstår spenninger mellom de ulike partene som ønsker om å fremme utviklingsprosjekter gjennom nybygging og de partene som ønsker å opprettholde mest mulig av de originale materielle strukturene. Prosjektet tar utgangspunkt i følgende problemstillinger: I hvilken grad og på hvilken måte betraktes den fysiske kulturarven som en ressurs i dagens byutvikling? Er hensynet til ivaretakelse av den fysiske kulturarven med på å legge føringer for dagens byutvikling? Undersøkelsen er en kulturmiljøanalyse som bygger på materiale innsamlet fra fire mellomstore norske byer; Fredrikstad, Arendal, Ålesund og Narvik. Byene er valgt ut fra følgende kriterier: at de ligger i ulike regioner og at de har vært preget av moderat vekst, ikke fraflytting de siste årene. I tillegg har de fellesnevneren at de er fjord - eller elvebyer.

Den metodiske tilnærmingen er case-studier, som omfatter bruk av en lang rekke ulike kilder og analytiske strategier. Hovedkildene har vært intervjuer, samt gjennomgang av et utvalg plandokumenter. Øvrige kilder som har vært anvendt har vært aviser og avisdebatter, lokalhistorisk litteratur, kart, foto og befaringer. Case-studier er nyttig som metode fordi den gir konkret og kontekstavhengig kunnskap. Det sammensatte materialet som er framskaffet legger imidlertid også noen begrensninger for hvordan en sammenlignende, dvs. komparativ undersøkelse kan gjennomføres. En sammenligning er verdifull når den kan illustrere hvordan et fenomen opptrer i ulike sammenhenger, og det er denne formen for komparativ analyse som gjøres i vår undersøkelse.  
    
Resultatene fra undersøkelsen viser at kulturminnene i de fire byene gjennomgående har blitt gitt en positiv omtale og stor plass, og da gjerne som en viktig identitetsfaktor i de offisielle plandokumentene. En bred offentlig diskusjon rundt kulturminner og kulturmiljøer bidrar også til økt interesse for stedsutvikling generelt.

Kultur og kulturarv brukes for å profilere byene som attraktive steder, og denne tendensen til å anvende kultur for økonomiske formål er som kjent i tråd med internasjonale tendenser. Det som angis som begrunnelser i kommunale planer er ofte koblet opp mot et ønske byene har for å tiltrekke seg nye innbyggere og næringsmuligheter ved å ha et særpreget urbant miljø, med en størrelse som gjør det attraktiv for unge familier. En by med en historisk forankring kan bidra til å knytte et bånd til stedet og bygge opp en stedsidentitet til byen.
   
Kulturarv er en tematikk som ofte er til stede i planer og strategiske dokumenter på et generelt plan. Gjennomgangen av et utvalg av de fire byenes planer har vist at det finnes mange forskjellige plantyper som mer eller mindre direkte kan influere på hvordan kulturminner og kulturmiljø forvaltes for fremtiden. Begrepet ”plan” kan omfatte dokumenter av mange ulike slag, utarbeidet etter ulike prosedyrer og med ulike konsekvenser. Noen er juridisk bindende og et kraftig styringsverktøy, andre viser til politiske intensjoner på et overordnet nivå og i et lenger tidsperspektiv, mens andre igjen befinner seg på et nivå som gjør at de vil få liten eller ingen praktisk betydning. 

I tre av de fire byene har kulturminneproblematikken vært diskutert forholdsvis lenge, for eksempel i Ålesund og Arendal gjennom samarbeid med kulturminnemyndighetene om utvikling av bevaringsplaner (kommunedelplaner). De erkjenner betydningen av sin unike byhistorie og anser byens eldre bebyggelse som en velegnet ramme for å profilere byen overfor turister. I disse byene er det med andre ord en alminnelig forståelse mellom kulturminnevernere og de lokale planmyndighetene om det generelle rammeverket de arbeider innenfor.

Men kulturarv er selvsagt bare et av en rekke temaer som inngår i byenes kulturpolitikk. Generelt sett kan vi si at det gis forholdsvis detaljerte retningslinjer i noen av planene for hvordan vern i bestemte vernesoner skal overholdes, men at mye endringer skjer gradvis uten at det nødvendigvis må forelegges til godkjenning. Slike endringer synes det å være vanskelig å fange opp i dagens praksis (jf. erfaringene fra Arendal og Ålesund). Det er når konkrete reguleringsplaner fremlegges at de største endringene inntreffer. Her hadde det vært ønskelig om det i større grad lå en helhetlig kulturmiljøtankegang til grunn for beslutningene som fattes som ledd i saksbehandlingen.
 
Ser vi nærmere på rollen kulturminneforvaltningen har inntatt i byutviklingsspørsmål, ser vi at de i hovedsak har arbeidet innenfor det vi vil karakterisere som deres avgrensete og definerte arbeidsfelt, som dreier seg om å utarbeide regionale kulturminneplaner og komme med uttalelser hvis det oppstår tvil om hvorvidt konkrete reguleringssaker influerer på kulturminners situasjon. De har i mindre grad engasjert seg i mer overordnete diskusjoner omkring bytuvikling og kulturarvens plass i de enkelte byene, i hvert fall i en slik grad at det har nedfelt seg i strateginotater på området.

Undersøkelsen viser at det er en del begrensninger i gjeldende planpraksis som påvirker mulighetene for å utøve en helhetlig, veloverveid og gjennomtenkt ivaretaking av kulturminner og kulturmiljøer. Vi savner et større fokus på de mulighetene de eksisterende materielle strukturene har for enten å forsterke eller å skape en ny karakter i et område som er inne i en omformingsprosess. Dagens praksis med prosjektbaserte reguleringsplaner setter klare begrensninger, ved at helheter utfordres kontinuerlig og forutsetter forhandlinger i hver enkelt sak. Det ser ut til å være en tendens til at nye og mer komplekse samarbeidsformer innenfor byutvikling fører til at noen saker unndras fra offentlighetens lys og fra offentlig debatt. Sett i lys av en slik tendens er det behov for frittstående aktører som kan bringe saker opp til debatt.

Et stort problemkompleks melder seg i forhold til store helhetlige kulturmiljøer som ikke er definert som verneområder, slik f eks Narvik sentrum erfarer. De overordnete føringene i kulturminneplanen gir få eller ingen konkrete holdepunkter for hvordan det skal bli mulig å sikre at byens enhetlige karakter opprettholdes fremover. Problem som byer av Narviks type erfarer, er at bygningsmassen er for ung til å ha oppnådd nødvendig anerkjennelse som et kulturmiljø som samlet bør underlegges bestemte føringer, og da kan manglende vedlikehold og mindre, gradvise endringer føre til at helheten smuldrer bort.