Hensikten med studien har vært å finne mulige årsaker til hvorfor disse stedene har lyktes med sine bevaringsstrategier. Til grunn for undersøkelsen lå en hypotese om at faktorer utenfor – og i tillegg til – selve bevaringsplanen kan ha spilt en vesentlig rolle. Studien har langt på vei bekreftet dette. Godt fungerende kulturmiljøer synes å hvile på to sett av faktorer. For det første på gode virkemidler i form av planer, bestemmelser, faglig kompetanse og gode forvaltningsrutiner. For det andre er de avhengige av aktive lokalsamfunn, dvs. ikke bare av en kompetent lokal forvaltning, men også av et sivilt engasjement. Vi har sett at der disse to dimensjonene spiller på lag med hverandre, får vi godt fungerende kulturmiljøer. Det dreier seg således om bevisst planlegging og politikk, og om institusjonsbygging med involvering av sivilsamfunnet, med andre ord samfunnsbygging.

Gjenstand for undersøkelsen er 14 ulike bevaringsområder i 12 forskjellige kommuner. Alle er regulert til spesialområde bevaring etter Plan- og bygningsloven, og alle er i utgangspunktet valgt ut av Riksantikvaren i samarbeid med fylkeskommunene som ”godt fungerende”. I alle de 14 områdene ble plan, planprosess og forvaltning av områdene kartlagt i form av telefonintervjuer med sentrale nøkkelpersoner. Deretter ble det gjennomført feltstudier i 7 av områdene. Feltstudiene omfattet befaring av områdene, samt intervjuer med et stort antall lokale nøkkelpersoner og representanter for sivilsamfunnet, både enkeltvis og i grupper.

Flertallet av bevaringsområdene hører hjemme i kategorien ”den nordiske trebyen”. Denne typen bygningsmiljøer ble viet stor oppmerksomhet fra slutten av 1960-tallet og utover på 1970-tallet. Lovhjemmelen til å verne slike miljøer kom med Bygningsloven av 1965. Et par andre miljøtyper er også med i undersøkelsen. Enkelte av områdene har i tillegg til de bevaringsverdige miljøene, enkeltstående kulturminner som er fredet etter Lov om kulturminner.

Bevaringsplanene er det juridiske fundamentet for vern av disse områdene. Her sikter vi ikke bare til den formelle planen med kart og bestemmelser, men også selve prosessen rundt den, samt andre kommunale planer som har støttet opp om de samme målsettingene. Planenes alder og detaljeringsgrad varierer svært mye, og de har sin styrke på litt ulike områder. Når det gjelder Plan- og bygningsloven, framstår denne som et godt verktøy for å lage detaljerte og målrettede planer, men synes ikke å være like godt tilpasset oppgaven med å forvalte bevaringsområdene. De stedene som har lyktes med sine bevaringsområder har derfor måttet finne måter å forsterke forvaltningen av områdene på. Her tenker vi ikke bare på den kulturvernfaglige støtten kommunene får fra fylkeskommunen – og som utvilsomt har betydning – men et langt videre sett av virkemidler.

En verneplan er et viktig fundament, men den trenger legitimitet og oppslutning ut over det som følger direkte av de juridiske bestemmelsene. For å kunne håndheve den, synes kommunale myndigheter å være avhengige av aktive støttespillere i lokalsamfunnet. I mange tilfeller dreier det seg om former for samstyring med andre aktører og institusjoner i lokalsamfunnet. Det dreier seg om lokale praksiser som har utviklet seg over lang tid og som er influert av den kontekst de opererer innenfor. Vi har avdekket samarbeidsformer mellom offentlige etater og frivillige organisasjoner, mellom ulike offentlige institusjoner, mellom beboere og andre instanser. Enkelte steder kan også private næringslivsaktører være involvert. Det er snakk om en bred vifte av potensielle støttespillere, avhengig av stedet og særlige trekk ved kulturområdet. Slike samarbeidskonstellasjoner opptrer i ulike former, med ulike funksjoner, og ulike grader av formalisering. Noen har karakter av rådgivende utvalg som springer ut av en kombinasjon av særskilt kompetanse og engasjement. Andre kan karakteriseres som partnerskap, dvs. et forpliktende samarbeid i form av stiftelser, aksjeselskaper, eller andre former for avtaler som regulerer forholdet mellom partene. Vi finner også uformelle nettverk og samarbeidsformer der dugnadsinnsats og personlig engasjement står sentralt. Enkelte former er en konsekvens av tilfeldigheter eller spesielle begivenheter og forhold på det enkelte sted, men ofte også av nasjonale diskurser og virkemidler, og en tilpasning til disse. Fremveksten av disse formene for samstyring må derfor forstås som et komplekst samvirke mellom bestemte drivkrefter, begivenheter og aktører. I vid forstand handler det om utvikling av felles problemforståelse, normer og verdier mellom aktører og organisasjoner lokalt, gjerne koplet opp mot eksterne kultur- og finansieringsinstitusjoner.

De sentrale samarbeidsmodellene er:
• Samordnet kommune
• Partnerskap
• Råd
• Nettverk

En generell konklusjon er at når faglig kompetanse støttes opp av aktiv handling fra det lokale samfunn, så får man godt fungerende kulturmiljøer. Dette virker også motsatt vei: Kulturmiljøer virker samlende. De bidrar til å skape en felles identitet. Mange forteller at de er stolte over områdene og gjerne viser dem fram. Vernet er på sett og vis et kvalitetsstempel som fører til at den frivillige innsatsen oppleves som mer meningsfylt for den enkelte deltaker. Med utgangspunkt i denne undersøkelsen kan det hevdes at godt fungerende kulturmiljøer også er gode lokalsamfunn. Dette har vi sett tydelig på mange av stedene. Brede planprosesser har bidratt til å skape et eierforhold til de kulturhistoriske kvalitetene på stedet og betydningen av å ta vare på disse. De beste lokale forvaltningene har vist evne til innovasjon i utvikling av virkemidler og styringsredskaper. De har også aktivt bygd nettverk og allianser, ikke bare internt, men også mot nasjonale institusjoner som har kunnet tilføre prosjektene faglig autoritet og økonomisk drahjelp.