De siste årene har det vært en stor utvikling av nye metoder som vil begrense skadevirkningene ved arkeologiske utgravninger. Teknikkene som benyttes er geografiske informasjonssystemer (GIS), fly- og bakkeskanning, geofysikk og bruk av satellittbilder. Spesielt kombinasjonen av bruk av de ulike metodene viser seg å gi meget gode resultater ved registrering og overvåking av arkeologiske kulturminner både på og under bakken. Et eksempel er arkeologiske registreringer som i dag gjennomføres i betydelig grad ved maskinell flateavdekking. Dette er en metode som er effektiv i forhold til å finne spesielle kulturminnetyper, som for eksempel bosettingsspor overpløyde gravhauger med mer. Men denne metoden skader også mange kulturminner. Supplerende metoder i form av utvidet bruk av elektronisk skanning fra fly eller på bakken, satellittbilder, og ikke minst geofysiske undersøkelsesmetoder vil kunne være med og gjøre prioriteringer før en går i gang med sjakting/flateavdekking. Laserskanning fra fly og ved hjelp av bakkeskanner gir oss grunnlaget for å på en svært effektiv måte kunne analysere og tolke et landskap. Man har for eksempel mulighet til å fjerne data fra vegetasjonen i området, og kan således ”se” gjennom trekroner og løvverk. Data kan skyggelegges og høydeforskjeller kan manipuleres slik at man får fram detaljer i landskapet som ikke kan sees på flyfoto eller med det blotte øye.

Laserteknologi har vært i bruk innen industri og forskning i over ti år. Det er imidlertid kun i de siste fem årene at kulturminneinstitusjoner rundt om i verden har fått generell tilgang til denne teknologien. Hensikten med laserskanning er å fremstille tredimensjonale overflater som kan viderebehandles og brukes til analyse og visualisering. Innen kulturminnevernet skannes det både fra fly og bakke, og alle typer objekter fra gravhauger i landskapet til bygninger, bergkunst og gjenstander kan dokumenteres ved denne metoden. Laserskanning er en berøringsfri teknologi som i minimal grad påvirker objektet som skal dokumenteres. I tillegg går datasamlingen i felt svært raskt og effektivt, og er derfor kostnadsbesparende. Skannerne som brukes til landskaps- og bygg-/objekt-skanning anses som ufarlige for mennesker. Laserstrålene som sendes ut fra instrumentene har en punktflate på noen få millimeter og hver stråle belyser objektet kun i få mikrosekunder. Viktig for kulturminne¬vernet er at utstyret er bærbart og at måleresultater er nøyaktige. Siden dataene knyttes til eksterne fastmerker er de også etterprøvbare. Dette er svært viktig i en overvåkningssituasjon. Man kan for eksempel skanne et helleristningsfelt som er utsatt for vær, vind og annen slitasje. Etter noen år kan man komme tilbake og gjennomføre et tilsvarende skann, knyttet til de samme fastmerkene som det første. Deretter kan man sammenligne de to skannene for å se hvor slitasjen er størst, for deretter å sette i gang tiltak for å begrense skadene.

Det er viktig at man kombinerer høy kulturfaglig kompetanse (arkeologi, landskap, bygninger og konservering) med spisskompetanse på landmåling, skanning, geofysiske undersøkelses¬metoder, kart og GIS samt IT-kompetanse. Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) er eksempel på et faglig miljø som dekker samtlige disse feltene. Skandok-prosjektet har som mål å videreutvikle og implementere skanning som en av de viktigste dokumentasjons- og overvåkingsmetodene innen kulturminnevernet. Vi jobber både mot arkeologi, landskap, verneverdige bygninger og konservering. Prosjektet omfatter blant annet utvikling av bestillerkompetanse for skanning av landskap, arkeologiske utgravninger, bygninger og detaljer. Det omfatter også utvikling av kompetanse for bearbeiding av skanningsdata slik at disse blir brukt på en mest mulig hensiktsmessig og effektiv måte i hvert enkelttilfelle. I første omgang har prosjektet altså handlet om utprøving og utvikling av metoder, men det har allerede etter ett år resultert i en rekke bestillinger, ikke minst fra Riksantikvaren.

Knut Paasche og Annika Haugen