Kulturarvshistorien på Røros og diskursen om en industriell kulturarv spesielt, strekker seg tilbake til begynnelsen av 1900-tallet, nærmere bestemt til mellomkrigstidens vernetenkning. Resultatet av denne ”moderne” historien er at det i dag foreligger en omfattende kulturarvslitteratur om Røros. Den etablerte posisjon Røros har som kulturarvssted og ikke minst som en av de eldste verdensarvstedene i Norge (på UNESCO-listen i 1980), har samtidig etterlatt en bred samtidsdiskurs som er nedfelt i meningsytringer i dagens litteratur og webkilder. Innlegget problematiserer med bakgrunn i disse kildene den etablerte forståelsen av verdiskaping på kulturminnefeltet ved å analysere autentisitetsbegrepets anvendelse i argumentasjonen om Røros som historisk sted generelt og verdensarvsted spesielt. Med bakgrunn i teori om kulturell og symbolsk kapital problematiseres en essensialistisk forståelse av det historiske sted (det ekte, originale, urørte tidsbildet) ved å analysere autentisitetsbegrepets sosiale posisjon i diskursen om Røros som historisk sted. Med ståsted i ulike sosiale kunnskapsfelt (praksiser med egne former for logikk og retorikk) vises det til hvordan forestillingen om ”det autentiske Røros” inngår i argumentasjoner om det historiske stedets evne til å skape læringsmiljø, bomiljø og scenografi for opplevelsesindustri. Disse forestillingene forutsetter et mangfoldig fremfor en entydig eller ”korrekt” forståelse om ”det autentiske Røros”. I innlegget ble det fokusert på hvordan dagens verneaktører på Røros legger til grunn autentisitet som essensialistisk kunnskap (forestillingen om et universelt og ”korrekt” historisk bilde av Røros), samtidig som det argumenteres for og fremmes et sterkt ønske om å implementere et mangfoldig autentisitetsbegrep byggende på en sosialkonstruksjonistisk kunnskapsforståelse. Med denne uklare kunnskapsteoretiske bakgrunnen inngår autentisitetsbegrepet i en hegemonisk forståelse av det historiske sted. I målet om å fremme stedets unikhet og individualitet fremmes det ”autentiske” Røros som et stereotypt bilde; et verdensarvsikon. Denne ikonifiseringen bidrar med utflating og konformitet fremfor å fremme det mangfold som kulturarvsdiskursen på Røros i realiteten gjenspeiler. Derunder ligger et betydelig kulturarvsideologisk dilemma som gir uklare retningslinjer for hvordan verdiskaping på kulturminnefeltet skal kunne forstås og håndteres, ikke minst når lokal forankring søkes ivaretatt.

Torgrim Guttormsen